Ansvarlig biopolitikk

BIOTEKNOLOGI: Det saken i realiteten handler om er hvilke former for medisinsk assistert sortering et samfunn kan akseptere før det tråkker over sin egen smertegrense.

3. april la regjeringen fram sitt forslag om endringer i verdens strengeste biolov. Selv om høringsnotatet på 65 sider gir en grundig redegjørelse for hvorfor forskning på overtallige befruktede egg og begrenset bruk av preimplantasjonsdiagnostikk (PGD) nå bør kunne tillates i Norge, har opposisjonen på Stortinget raskt vært ute og stemplet prosessen forut for høringsnotatet som råkjøring, resultatet som hastverksarbeid og dets nærmere innhold som rystende lesning. Sistnevnte karakteristikk passer unektelig bedre på en type litteratur mange nylig har benyttet seg av for å komme i den rette stemning på påskefjellet.

EN ALTERNATIV tolkning av regjeringens påskelektyre er at lovforslaget ikke bare representerer framtidsrettet biopolitikk, men også en ansvarliggjøring av norsk biopolitikk. Norge har i snart 20 år kunnet høste fruktene av en forskning dets regjeringer i alle år har betraktet som etisk forkastelig, gjennom å benytte seg av et behandlingstilbud for ufrivillig barnløshet som nettopp bygger på forskning på overtallige befruktede egg. At regjeringen nå tar grep og søker å rydde opp i dette dobbeltmoralske bokholderi representerer ikke bare et etisk fremskritt hva angår assistert befruktning, men også for norsk stamcelleforskning. For totalforbudet mot embryonal stamcelleforskning som Bondevik-II-regjeringen klarte å lose gjennom i Stortinget i 2004 er ikke bare gjennomsyret av den samme form for moralsk uryddighet som preger lovparagrafen om assistert befruktning.

FORBUDET ER i tillegg et resultat av en meget selektiv form for kunnskapsoppsummering. I Sosialkomiteens innstilling om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m (bioteknologiloven) Innst. O. nr. 16 (2003-2004), begrunnet flertallet sitt nei til forskning på embryonale stamceller med å hevde «at så langt har forskningen på adulte stamceller vist mest lovende resultater». Til støtte for dette syn viste man også til at norske forskere hadde «høstet stor internasjonal anerkjennelse for sine resultater ved å forske på adulte stamceller». Mens det siste medfører riktighet, er påstanden om den adulte stamcelleforskningens fortrinn vis-à-vis embryonal stamcelleforskning dessverre like feilaktig i dag som den var under Stortingets revisjon av bioteknologiloven i 2003-2004. Etisk sett ville det selvsagt vært å foretrekke at Stortingets flertall den gang hadde hatt rett. For det hersker ingen uenighet, verken i Norge eller andre land, om at de etiske kostnadene forbundet med forskning på embryonale stamceller ikke kan neglisjeres. Derfor ville det vært i alle parters interesse om man nettopp ikke hadde trengt å benytte seg av slike celler.

SITUASJONEN i internasjonal stamcelleforskning er imidlertid at det gjenstår å løse en hel rekke grunnforskningsproblemer før man forhåpentligvis kan starte de første behandlingsforsøk på pasienter. Om dette er det full enighet. I tillegg er det også enighet om at disse grunnforskningsproblemer ikke lar seg løse uten også å benytte embryonale stamceller. Om slike stamceller vil være nødvendig i framtidig pasientbehandling kan derimot forskere i dag verken bekrefte eller avkrefte. Det ville være en fordel om de stortingspolitikere som fortsatt lever i den villfarelse at det er mulig å utvikle en etisk kostnadsfri stamcellebehandling også tar hensyn til disse fakta i sin regnskapsføring.Norge er et lite land, og det er begrenset hvor mange felter norske forskere kan klare å dekke. Men kanskje burde vi nettopp derfor føle et ekstra ansvar for de etiske kostnadene av medisinsk forskning, og innenfor rammene av det forsvarlige gi vårt bidrag også på de mest kontroversielle forskningsområdene. Norsk helsetjeneste har tross alt mye å takke medisinsk forskning i andre land for. Langt over 90 prosent av de behandlingsformer våre pasienter nyter godt av baserer seg nettopp på forskning utført i andre land. En måte å bringe balanse i dette regnskap på er at overtallige befruktede egg ikke lenger destrueres, men gjøres tilgjengelig for norske stamcelleforskningsmiljøer. Slik vil Norge endelig kunne bidra til internasjonal stamcelleforskning på en måte som også synliggjør de etiske kostnadene forbundet med denne forskning.

DET ANDRE PUNKTET i regjeringens lovforslag som har vakt bestyrtelse er forslaget om at det på nærmere angitte betingelser skal åpnes for preimplantasjonsdiagnostikk (PGD), inkludert vevstypetesting. Dette innebærer at foreldre som er bærere av alvorlig, arvelig sykdom vil få mulighet til å sikre at de får et barn uten den aktuelle sykdommen. Og dersom de allerede har et sykt barn kan de i tillegg benytte vevstypetesting for å sikre at det kommende barnet kan fungere som donor av friske stamceller til en søster eller bror som er rammet av den sykdommen foreldrene er friske bærere av. Laila Dåvøy i KrF og Olav Gunnar Ballo i SV hevder dette vil bringe oss nærmere sorteringssamfunnet, og at muligheten for å sørge for at det nye barnet også kan bli et donorsøsken er å bruke mennesker som middel, ikke som mål i seg selv. Å hevde dette er å misbruke Kants kategoriske imperativ. Budskapet i dette imperativ er ikke at det er galt å bruke mennesker som et middel. Det som er moralsk galt i følge Kant er å benytte et annet menneske bare som et middel. Det er imidlertid ikke dette vi her snakker om.

NÅR INGE LØNNING i et intervju i Aftenposten 21.03 gir inntrykk av at disse foreldrene har til hensikt å produsere nye barn for å bruke dem som «verktøykasser», representerer dette en dypt problematisk mistenkeliggjøring av disse foreldrenes motiver. De av oss som har barn kan jo spørre oss selv: Fikk vi barn kun for barnets egen skyld? Foreldre som er bærere av alvorlige, genetiske sykdommer vet at disse metodene kan sikre at et nytt barn ikke får den samme sykdommen - og at det samme barnet i tillegg har en vevstype som gjør at det kan være donor for en syk bror eller søster. Finnes det rimelighet i å anklage disse foreldrene for å sette barn til verden som «verktøykasser»? Eller omtale disse barna som leverandører av «reservedeler» (L.Dåvøy, Aftenposten 6.04)? Dispensasjonsnemda har til nå godkjent at tre par får gjennomføre PGD i kombinasjon med vevstypetesting i utlandet for å sikre et barn som også kan være donor for en syk bror eller søster. Å bringe til torvs oppfatninger om at disse foreldrene kun vil ha barn for å bruke disse barna som verktøykasse eller reservedelslager bidrar lite til å fremme en åpen og konstruktiv debatt om vanskelige veivalg i norsk biopolitikk.Til sist: Det sorteringssamfunn det så sterkt advares mot i debatten er et samfunn vi med medisinens hjelp har hatt i flere tiår. Derfor er det misvisende å redusere den til et spørsmål om hvem som er mest mot sorteringssamfunnet. Det saken i realiteten handler om er hvilke former for medisinsk assistert sortering et samfunn kan akseptere før det tråkker over sin egen smertegrense. Dette er et spørsmål vi alle fordrer å ta på alvor.