Ansvarligheten selv?

BIOLOV: Professor Jan Helge Solbakk gjør ikke noe forsøk på å begrunne sine bastante verdidommer.

I en stort oppslått debattartikkel under tittelen «Ansvarlig biopolitikk» (Dagbladet 29.4.) leverer dobbeltprofessor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk et ha-stemt forsvar for regjeringens høringsutkast til ny bioteknologilov. Ikke den minste antydning til motforestillinger har Solbakk å melde, han ser utelukkende fremskritt og ansvarlighet alle vegne.Så nesegrus i sin hyllest til de politiske makthavere er det sjelden at norske akademikere er. Tilfellet blir ikke mindre spesielt ved at det i realiteten er seg selv Solbakk hyller. Alle som har fulgt med i debatten om lovgivningen på dette område, vil jo vite at etikkprofessoren lenge har vært en av de ivrigste forkjemperne for nettopp den politikk han nå roser opp i skyene som uttrykk for den helt store ansvarlighet.Selvros skal man lytte til, den har som kjent en tendens til å komme fra hjertet. Kjedelig er det bare at den i Solbakks tilfelle går hånd i hånd med en utstrakt bruk av mørk kontrastvæske og bred pensel når han fremstiller alt og alle som ikke tilfredsstiller kravene til å få utstedt ansvarlighetsattest. At dagens lov - med den sklie-aktige unntaksparagrafen Solbakk selv var behjelpelig med å snekre sammen på vegne av et særdeles sammensatt stortingsflertall i forrige periode - denne gangen er blitt til «verdens strengeste biolov», er saktens for en pølse i slaktetiden å regne. Mer bemerkelsesverdig er det at alle norske regjeringer gjennom de siste 20 år buntes sammen og beskyldes - uten om og men eller formildende omstendigheter av noe slag - for «dobbeltmoralsk bokholderi». Hva forbrytelsen går ut på, finner ikke anklageren noen grunn til å gjøre rede for, men han etterlater ingen tvil om at den er å anse som graverende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ENDA MER bemerkelsesverdig er det at Jan Helge Solbakk i sitt langstrakte hallelujarop for helseministerens høringsutkast også har bruk for å fortegne det politiske bilde som omgir saken ganske kraftig. Det kan knapt ha unngått Solbakks oppmerksomhet at det han summarisk avskriver som «opposisjonen på Stortinget», i dette tilfelle omfatter sentrale talspersoner for to av de tre regjeringspartiene. Det er ikke akkurat daglig kost i norsk politikk at den parlamentariske leder for et regjeringsparti finner det nødvendig å gå ut og oppfordre høringsinstansene til å gå imot viktige deler av et lovforslag fra sin egen regjering, slik Senterpartiets parlamentariske leder har gjort i denne saken.Nå er det ikke noe overraskende i at det bare er ett av de tre regjeringspartiene som helhjertet stiller seg bak den vidtgående liberalisering helseministerens forslag innebærer. Det bekrefter bare det bilde som avtegnet seg da Stortinget behandlet det endringsforslaget til bioteknologi-loven som ble fremmet i dragsuget av mediestormen rundt Mehmet-saken. Nå som den gang består den ideologiske alliansen bak liberaliseringen av to partier: Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Resten av det daværende flertallet ble med på ferden takket være en kombinasjon av medieskapt opinionspress og et lovforslag med tilstrekkelig mange utydeligheter til å dekke over den innbyrdes uenighet. At de nødig vil være med videre, er lett å forstå. Vanskeligere å forstå er det at Arbeiderpartiet i regjering kan se seg tjent med å bruke sitt potensielle flertall sammen med Fremskrittspartiet til å overkjøre sine to regjeringspartnere i en så følsom sak.

NOK OM DET politiske bilde. Hva har så professor Solbakk å by på som fagperson? Det er det ikke lett å få øye på. Han gjør nemlig ikke noe forsøk på å begrunne sine bastante verdidommer. Dobbeltmoral-argumentet, som Solbakk later til å anse som selvinnlysende, ble effektivt plukket fra hverandre av hans professorkollega Bjørn Hofmann under Bioteknologi-nemndas åpne høring 7. desember i fjor. «Proponentenes (mis)bruk av dobbeltmoral-argumentet, samt overselging av terapiargumentet kan ha undergravd troverdigheten, og derved vært mer til skade enn nytte i forhold til å fremme forskning på befruktede egg», lød hans meget presise diagnose.For øvrig synes Solbakks etiske argumentasjon å innskrenke seg til et ikke særlig klart resonnement omkring det som kalles «etiske kostnader». Hvis jeg har forstått tankegangen riktig, skal det være noe moralsk forbilledlig eller endog heroisk ved viljen til å påta seg denne type kostnader, og Solbakk blir derfor oppglødd over det han tolker som stor betalings-vilje fra Sylvia Brustads side.Etter mitt skjønn er denne låneterminologi fra økonomenes verden mer egnet til å tåkelegge enn til å klargjøre de etiske problemstillinger i tilknytning til bioteknologiloven. Hvis begrepet «etiske kostnader» i det hele tatt skal gis noen mening, må man formodentlig forstå den som en omskrivning av den velkjente mål/middel-tankegangen: for å nå et mål som er godt og etterstrebelsesverdig, kan det være riktig å ta i bruk virkemidler som i seg selv er moralsk betenkelige eller forkastelige. At hensikten helliger midlet, er en maksime som nok i sine sammenhenger kan ha en viss, men meget begrenset berettigelse. Samtidig har den en historie som viser at den er vidåpen for og ganske ubeskyttet mot misbruk. I nytidens Europa finnes det knapt den ugjerning som ikke har vært forsøkt legitimert ved hjelp av en slik tankemodell.

HVIS JEG HAR forstått Solbakk riktig, ser han kostnader (= moralske betenkeligheter) forbundet med alle de tre vesentlige endringene helseministeren foreslår i sitt høringsutkast. Minst med det å åpne for forskning på overtallige befruktede egg, noe større med det å tillate preimplantasjonsdiagnostikk med sikte på å sortere fra befruktede egg som er bærere av sykdomsanlegg og størst med det å tillate at også friske embryo sorteres fra fordi de ikke tilfredsstiller kravet om vevsforlikelighet med et allerede født individ med behov for celletransplantasjon. Når det gjelder de to siste, er det i teorien mulig å veie inntekts- og utgiftsside mot hverandre, for så vidt som det mål man ønsker å nå, er kjent og oppnåelig. Når det gjelder det første, er målet så langt ikke mer enn et stykke uspesifisert ønsketenkning, og ingen vet om middelet noensinne vil føre til målet.Til de største retoriske høyder svinger Solbakk seg i sitt forsvar for det tredje og mest kostnadskrevende prosjektet: å lovfeste adgangen til å velge ut donorbarn. Dessverre faller han her for to fristelser på samme tid: troen på at angrep er det beste forsvar og legens trang til å skyve pasienter foran seg. Det er ingen god kombinasjon. Siden jeg gjør tjeneste som navngitt bombemål i sammenhengen, får jeg kanskje meddele at bomben har falt så vidt langt fra målet at jeg kjenner meg forholdsvis uskadd.

HVA JEG HAR problematisert, er ikke foreldres motiver for å ønske å ta i bruk ethvert middel leger forespeiler dem kan føre til et godt resultat for deres syke barn. Dem både forstår jeg og har jeg den største respekt for.Den samme uforbeholdne respekt har jeg ikke for de forskere som forespeiler folk høyst usikre resultater som om de var kurante og de lovgivere som er villige til å gi grønt lys for de dypt problematiske virkemidlene forskerne ønsker seg. Å selektere seg frem til et barn som i tillegg til å være friskt også kan egne seg som donor for en nær slektning, er og blir et ytterlig problematisk forehavende, som ingen lovgiver etter mine begreper har moralsk rett til å legitimere. Det vil nemlig måtte forholde seg slik som professor Karen Helene Ørstavik fastslo under Bioteknologinemndas høring: «Søsken som er valgt ut ved PGD er unnfanget på en måte som ikke er den gunstigste for dette barnet».Før i verden fantes det noe som ble kalt «føre var-prinsippet». Det er lenge siden. Dessuten var det visst uklart hvorvidt det også gjaldt for omgangen med menneskelig liv.