Ansvarsløs barnehagepolitikk

«Den såkalte valgfriheten til dagens småbarnsforeldre til selv å velge barnehageplass eller annen tilsynsordning, er etter hvert grundig avslørt som feig valgretorikk.»

I disse dager kaster regjeringen og dens forbundsfeller i de store avishusene seg over barnehageforliket inngått mellom Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Til og med Institutt for samfunnsforskning går ut og kritiserer det «sterkt kostnadsdrivende» forslaget fra opposisjonen på Stortinget. Talsmannen for Private Barnehagers Landsforbund går selvsagt imot barnehagereformen, og bakgrunnen er et sterkt ønske om fortsatt å kunne være i en situasjon med lav barnehagedekning. Slik kan de private barnehagene fortsatt presse prisene oppover og tvinge foreldre til å motta en overpriset barnehageplass.

OECD-rapporten om norske barnehager fra 1999 påpekte at særlig de private barnehagene har få faglærte blant personalet; det er oppsiktsvekkende få førskolelærere i barnehagene og mange ufaglærte. At mange av de private barnehagene hovedsakelig bemannes med ufaglært arbeidskraft, tross barnehagelovens bestemmelser om at slike stillinger først og fremst skal bemannes av førskolelærere, skyldes ønsket om større inntjening for barnehageeieren. Det er jo grunn til å spørre seg om hva foreldrene betaler for, kvalitet er det i hvert fall ikke, i det mangelen på førskolelærerutdannet personale er oppsiktsvekkende høy i de private barnehagene. Hvis foreldrene betaler over 4000 kroner for en barnehageplass der flertallet består av ufaglærte assistenter, hvorfor klager de ikke da til Forbrukerrådet? Er ikke foreldrene opptatt av at barna deres skal ha kompetente voksne som kan lære barna deres noe? Selvsagt er de det, men de er i en situasjon der de ikke kan stille krav. De er glad til bare de får en barnehageplass. Det er derfor ikke rart at talspersonen for Private Barnehagers Landsforbund går mot barnehagereformen.

Den såkalte valgfriheten til dagens småbarnsforeldre til selv å velge barnehageplass eller annen tilsynsordning er etter hvert grundig avslørt som feig valgretorikk. Denne valgfriheten har vært fraværende, og tvangen har vært åpenbar til å motta kontantstøtte for de foreldre som ikke har hatt god nok lønn til å betale for hva en barnehageplass koster. Regjeringspartiene med Kristelig Folkeparti i spissen har ignorert behovet for flere og billigere barnehageplasser i en årrekke, og sørget for at lavinntektsfamilier må velge å motta kontantstøtte og bruke ufaglært tilsyn (les dagmamma). Foreldre som har bedre råd, kan la sine barn utfolde seg i en barnehage sammen med andre barn, og i de fleste kommunale barnehager også i trygg forvissning om at personalet har pedagogisk utdanning.

Det blir feil når journalister gjør barnehageforliket til et spørsmål om skjevfordeling og setter småbarnsforeldre opp mot hverandre basert på hvor mye de tjener. Deres innsigelse er at høyinntektsfamiliene tjener mest på en maksimalpris i barnehagene fordi det er de som får den største prisreduksjonen. Argumentasjonen er lite gjennomtenkt, de fleste høyinntektsfamilier bor i byer og tettbygde strøk der barnehageprisene i dag er høyest og der også boligprisene er ekstremt høye. Det blir derfor unaturlig å sammenligne en familie på Karlsøy utenfor Tromsø med en familie i Oslo. Kritikken burde rettes mot de politikere som har fattet vedtak om kontantstøtteordningen og slik sørget for at det å få barn har blitt en stor økonomisk belastning. Kontantstøtteordningen satte en bom for videre barnehageutbygging ved å skape usikkerhet i barnehagemarkedet, og sørget derfor for en situasjon der barnehageprisene kunne presses i været. Etter innføringen av kontantstøtten (1997) har andelen barnehageplasser blitt redusert (st.meld. 27: 1999- 2000). Kontantstøtten har derfor bidratt til at barnehageeierne fremdeles kan presse prisene opp og like fullt få foreldre til å betale.

Prisene på norske barnehageplasser, særlig i de private barnehagene, ligger på et nivå som står i sterk kontrast til de øvrige skandinaviske lands barnehagepriser. Desperate foreldre betaler for overpriste barnehageplasser som de ikke tør stille krav til av redsel for at andre foreldre skal rykke fremfor i køen. Til orientering har Sverige en makspris på 1150 svenske kroner måneden for en barnehageplass og i tillegg til dette gis det søskenmoderasjon.

En slik skjevfordeling som regjeringen har lagt opp til mellom de som har barn og de som ikke har barn, viser en manglende omtanke for fremtidige pensjonsordninger og andre velferdspolitiske tiltak. I dag ser få foreldre seg råd til å få mer enn to barn. Det er kortsiktig og dumt tenkt å legge opp til en familiepolitikk og barnehagepolitikk som holder fødselstallene nede. Det er behov for en mer langsiktig tenkning for å imøtekomme de behov som den kommende eldrebølgen vil skape. Hvis det fremdeles skal være et pensjonssystem her til lands, som sørger for alle, er det på tide å se at barnehageutbygging og lavere barnehagepriser er veien å gå. Det er mange foreldre som nok hadde valgt å få sitt tredje eller fjerde barn hvis barnehageprisene var lavere og de var sikret en barnehageplass.

Foreldrene tør ikke stille krav til barnehagepersonalets kompetanse slik situasjonen er i dag. Det vil på lang sikt oppstå en kvalitetsforringelse i barnehagene etter flere år med lav barnehagedekning der barnehageeiere kan prioritere billige arbeidstakere uten pedagogisk utdannelse og samtidig kreve blodpris av foreldrene. Er det sånn at Kristelig Folkeparti og de andre kontantstøttepartiene egentlig er ute etter en kvalitetsforringelse i barnehagene slik at kvalitetsforskjellen mellom dagmammaer, og barnehagene som tilsynsform vil minske? Da vil ikke innlegg som dette, der en argumenterer for at barnehager er en pedagogisk tilsynsform i motsetning til dagmammaer være like aktuell. Kontantstøtten vil fremstå som et langt mer attraktivt «valg» hvis barnehager flest består av ufaglært personale.

Førskolelærere i barnehagen kan styrke barnet som individ gjennom sin pedagogiske kompetanse. Førskolelærere i barnehagen kan blant annet i større grad hjelpe til med å ivareta barnets språkopplæring enn hva en dagmamma kan, så sant barnehagen prioriterer å rekruttere førskolelærere. Betydningen av en treårig førskolelærerutdannelse der enkeltbarnets behov, læring og utvikling er det sentrale, bør ikke underkjennes av politiske myndigheter ved å legge opp til dagmammaer som tilsynsform, ved å stoppe barnehageutbyggingen og opprettholde de høye barnehageprisene. Det er den slags uansvarlighet politikerne har bidratt til gjennom kontantstøtteordningen.

Dessuten er det galt når regjeringen later som om den er opptatt av minoritetsspråklige barns behov for språkopplæring. Til det er barnehageplassene for dyre og tvangen til å «velge» kontantstøtte for stor. Gode foreldre vil prøve å ivareta sine barns interesser og behov, det er slik foreldre viser omsorg. Det er omsorg å bidra til at barnet får språkopplæring, men de norske barnehageprisene er så høye at mange fortvilte innvandrerforeldre ikke ser seg råd til å ha barna i barnehage, tross behovet for norskkunnskaper (Fafo-rapport 262 - 1998). Derfor er det kun høyinntektsforeldrene blant dem som i praksis kan gi barna et slikt pedagogisk tilbud. Regjeringen bidrar med andre ord til å holde slike lavinntektsfamilier utenfor barnehagene, og det medfører at barna kan lite norsk når de begynner på skolen.

I stedet for å snakke om at en maksimal foreldrebetaling på 1500 kroner måneden vil forsinke utbyggingen av barnehager (lederspalte i Aftenposten 04.09.02), bør journalister, politikere og forskere se det uansvarlige i en integreringsfiendtlig og barnefiendtlig kontantstøttepolitikk, som uten tvil har stoppet opp barnehageutbyggingen. Det er regjeringen som står for en ansvarsfraskrivelse ved sin politikk. Hvis man er opptatt av ansvarlighet; fjern kontantstøtten, bygg barnehager og senk foreldrebetalingen, og sørg slik for at barnehagen blir et pedagogisk tilbud for alle.