GRESKE MYTER: I litteraturhistorien er det antagelig ingen som er tatt livet av oftere enn stakkars Ifigenia, Agamenon og Klytaimnestra, likevel tar den irske forfatteren Colm Tóibín livene deres igjen. Foto: Press forlag.
GRESKE MYTER: I litteraturhistorien er det antagelig ingen som er tatt livet av oftere enn stakkars Ifigenia, Agamenon og Klytaimnestra, likevel tar den irske forfatteren Colm Tóibín livene deres igjen. Foto: Press forlag.Vis mer

Anmeldelse: Colm Tóibín - «Navnenes hus»

Antakeligvis ingen som er tatt livet av oftere

Er det vits i å skrive greske myter på nytt? Colm Toibin viser at svaret er ja.

Romanen «Navnenes hus» er en gjenfortelling av myten om den kongelige vendettaen i Mykene som utspilte seg før og etter den trojanske krig. Mykenes Kong Agamemnon ledet den greske hæren som skulle seile til Troja for å hente tilbake den bortførte (og skjønne) Helena. Problemet var at

flåten ble liggende i vindstilla.

For å blidgjøre gudene og få bør i seilene, ofret Agamemnon sin datter Ifigenia. Ti år etter vendte han seierrik tilbake fra Troja, bare for å bli myrdet i badekaret av dronning Klytaimnestra. Deretter vendte Ifigenias søsken, Elektra og Orestes seg mot moren, og drepte henne for å hevne faren.

Drama fra antikken

De tre atenske tragediedikterne Aiskylos, Sofokles og Euripides skrev til sammen åtte dramaer om historien, som også ble gjenfortalt av seinere antikke forfattere som Ovid og Seneca.

I litteraturhistorien er det antakelig ingen som er tatt livet av oftere, men likevel lar Toibin stakkars Ifigenia, Agamenon og Klytaimnestra myrdes igjen.

Hvorfor gjør han det, og er det noen grunn til at vi bør lese om det, utover at Merete Alfsen har begått en sterk oversettelse av boka til norsk?

I irske Toibins forfatterskap går enkelte tema igjen: religion, homofili, borgerkrig og kvinners manøvrering for å finne plass på arenaer dominert av menn. Hans Mykene rommer alt dette og Toibin sier selv at myten var en mulighet til å behandle erfaringene fra voldssårene i Nord-Irland.

De dødes tale

Mytene er de dødes tale. Slik sett passer det at fortelleren i første del er den drepte Klytaimnestra, som går igjen i slottet. Sjeldent har likevel myten vært mer levende fortalt.

De psykologiske omkostningene og de støvete detaljene i et hoff herjet av krig, svik og sammenbrudd av lov og moral, males fram som om det var i dag og ikke bronsealderen. Jeg tror knapt jeg har lest en mer innforlivet versjon av mytene siden Thomas Manns bibelroman Josef og hans brødre.

Guds tid forbi

Mykene er arkaisk, men også moderne: Gudenes tid er forbi. Hvis gudene hadde eksistert, ville de hindret Agamemnon i å drepe sin egen datter, sier Klytaimnestra bittert – og Toibin peker her mot en annen myte, den om Abraham og Isak, der Herren i siste liten stanset offeret av sønnen.

I midten av intrigene vokser Orestes opp med hevn som eneste lov. Men hvem skal han hevne: Søsteren som ble drept av faren, eller faren som ble drept av moren? Toibins Orestes framstår knapt som menneske med egen vilje, men mer som produkt av krig.

Når han dreper sin mor, er det på Elektras ordre. Likevel er Orestes’ romanens hovedperson, fordi han er legemliggjøringen av borgerkrig. Det ødelagte mennesket er, som Agamemnon sier om ham, en stor kriger.

.