Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anteloven

I 1974 ble han Ante. Etter det har han forsøkt å slippe unna. Nå spiller Sverre Porsanger privatdetektiven Ante i «Detektor». Han vil ha hevn.

EN ETTERMIDDAG PÅ forsommeren i 1975 står ti år gamle Sverre Porsanger i manesjen. Han er kledd i kofte, lue og ladder og teller til ti på samisk. Cirkus Arnardos publikum hoier og klapper. Det er finfin underholdning: Gutten på sagflisgulvet er en ekte kjendis - det er samegutten Ante fra fjernsynsserien. Den ble sendt rett før jul, og nå er kjenningsjoiken en kjempehit. Ante er et strålende trekkplaster for Arnardo.

Ante sier åtte, ni, og når han er ferdig med å telle til ti, sier han «takk» på samisk. Så er det klart for sjøløvene.

- ÅRET FØR HET attraksjonen «Elefantgutten Tomai». Slike ting gikk an i 1975, sier Sverre Porsanger.

Sammen med ektefelle og to sønner på åtte og tolv har han vært på campingferie i Danmark og Sverige, og skal kjøre hjemover mot Nord-Finland i ettermiddag. Porsanger liker ikke bytrafikk, så vi har avtalt å møtes på Ekebergsletta. Han er lei av Danmark, litt lei av Sverige og fast bestemt på å komme seg vekk fra Sør-Norge i løpet av kvelden. Det er for mye folk og mas. Alt i alt er han likevel svært fornøyd. Barna har fått se Legoland, og selv spiller han samenes svar på Clint Eastwood i «Detektor» om tre uker.

- Jeg har vært Ante i 26 år nå. Det har ikke bare vært morsomt. Jeg tror ikke det har vært så mye oppstyr rundt noen film i Norge, det ble for mye. Nå skal jeg ta igjen.

Da Sverre Porsanger ble tilbudt rollen som privatetterforsker i «Detektor», lurte regissør Pål Jackman på om han kanskje skulle endre navnet på rollefiguren. «Ante» hadde Erlend Loe døpt ham.

- «Nei, jeg vil ikke forandre på navnet. Jeg vil ha revansj på Ante», sa jeg. For meg er «Detektor» en revansj.

VI BØR REKAPITULERE litt. «Ante» var altså en film, sendt i seks deler på NRK vinteren 1974. Den handlet om samegutten Ante som ikke ville gå på skolen. Han ville være på vidda. Serien ble sendt i reprise fem ganger, og solgt til femten land. Den var fengslende nok til at flere generasjoner nordmenn fortsatt intuitivt tenker på Ante når det blir snakk om samer. Som Sverre Porsangers rollefigur selv sier i «Detektor: «Alle samer heter Ante». Det er kanskje litt vanskelig å forstå, men denne serien fikk så mye oppmerksomhet at det ble vanskelig å være han som spilte Ante.

- Den vinteren fikk jeg fanpost hver dag. Vilt fremmede mennesker ringte hele tida. Jeg satt på skolen med en matematikkoppgave, så fikk jeg beskjed om at det var telefon til meg på rektors kontor. Ut og svare på telefon. Der var det én som ropte inn i røret: «Hei, Ante, jeg har kjøpt Ante-plata, hør!» Og så spilte han sangen for meg på telefon. Når du er ti-elleve år og aldri har vært ute for det sirkuset, blir det vanskelig.

Og oppmerksomheten varte lenge.

- Det tok aldri slutt. I '83 var jeg på Island. Der kjente de meg igjen. De begynner å joike. Og så sier de «var det du som joiket». Selvfølgelig var det ikke meg. Det var Elna Anna Bull som spilte mora i filmen som joiket.

«SAMEGUTTEN ANTE ødela barndommen min», har Sverre Porsanger tidligere uttalt. Etter å ha blitt skremt av oppstusset tok han avgjørelsen om å kutte ut skuespilleriet for alltid. Slik ble det ikke. Nå er han glad for mye av det Ante brakte med seg. Sirkuskarrieren, derimot, kunne han ha vært foruten.

- Jeg sa at jeg ikke ville være med på noe sirkus. De sa: «Du må.» De ringte så ofte at jeg trodde jeg måtte.

- Hva sa foreldrene dine?

- Min far døde av kreft i 67, da jeg var tre og et halvt. Min mor mente jeg fikk ta avgjørelser selv. Jeg var ti år. «Mor, kan jeg spille inn film», sa jeg. «Ja, du vet nå selv», svarte hun.

Jeg har vokst opp på vidda. Når du går tur på fjellet må du være klar over at ingen går og henter deg hvis du går deg vill.

- JEG VILLE GÅ MED vanlige sko, ikke ladder, sier Sverre Porsanger ivrig. Han har spilt i flere filmer siden «Ante», de fleste har vært fra samiske miljøer, som «Veiviseren».

- Nå ville jeg lage en norsk film. Det er bra å være en privatdetektiv. Litt Clint Eastwood. Jeg vil takke Pål Jackman for at jeg fikk denne rollen. Jeg fikk stå litt sånn...

Sverre myser.

- Var det nærbilde av meg, spør han.

- Mange nærbilder. Har du ikke sett filmen?

- Nei. Fotografen kom ganske nært med kameraet. Da tenkte jeg «endelig, nå får jeg nærbilde».

- DU ER IKKE SKIKKELIG SAME, du syter og klager ikke hele tiden, sier HaraldEias rollefigur Ronny i «Detektor». Ronny tar for seg de fleste klisjeer om samer og nordmenns liv i lag. Det liker Sverre Porsanger.

- Man tør liksom å herse mer med samene nå for tiden. På en positiv måte. Når man ser indere i engelske tv-programmer, så spøker de med seg selv. Mens her i Norge er samer noe som bare er langt der oppe i nord, som man ikke trenger å forholde seg til. Det er fint at en same kan være med på å herse med disse tingene. Nordmenn tør stort sett ikke ta på den saken der. Men på Finnmarkskysten, der er man mer harde. «Hut dokker heim, satan», sier de til samene. Det er veldig tøft der oppe i nord, sier Sverre og smiler.

I «DETEKTOR» JOIKER privatdetektiv Ante live på Harald Eias piratradio etter at han har fått sprit å drikke. På rulleteksten står det at joiken har copyright familien Porsanger.

- Ja. Det er min fars joik. Det sto i manus at det skulle være en sønns joik til sin far som har forsvunnet på vidda. Da tenkte jeg at jeg kunne min egen fars joik. Han døde jo da jeg var liten.

Det ga meg veldig sterke følelser å joike den joiken. Jeg har jo aldri opplevd min far. Den går innover, den joiken der. Jeg ville gjøre noe for min familie, mitt folk.

- Var ikke sammenhengen litt rar? Harald «Ronny» Eias tullete radioprogram?

- Det alvoret som kommer fra joiken, slår jo ihjel tøysinga. Den går jo tvers igjennom Harald Eia.

ETTER UNGDOMSSKOLEN tok SverrePorsanger handel og kontor i Karasjok, før han ble assistent på lensmannskontoret. Så ble det showbiz.

- Vi hadde rockeband i Karasjok, spilte Jimi Hendrix så det suste. Det må man gjøre. Jeg kjøpte en billig el-gitar. Den knuste jeg og brente, som Jimi. Siden begynte jeg å spille klassisk. «Du skal søke på Musikkonservatoriet», sa folk til meg. Men jeg danset veldig mye jazzballett også den gangen. «Du skal søke på balletthøgskolen», sa de. Så, i 1983, var jeg hospitant på Hålogaland teater. «Du skal søke på teaterhøgskolen.» Så jeg søkte på teaterhøgskolen. Jeg kom ikke inn. Jeg spilte på samisk. De sa: «Det er greit at du vil spille på samisk, men vi kan ikke bedømme det». Det var det. Jeg tenkte det kunne være litt gøy å se hvordan de reagerte.

Tolv mil nedover Tanaelva fra Karasjok, på finsk side av grensa, ligger Utsjok, der Sverre Porsanger bor nå. Til daglig er han Art Counsel of Lappland.

- Det finnes samisk teater i Norge og Sverige. I Finland er det dårligere kår. Det er min oppgave å gjøre noe med det.

Han holder også på med en komposisjon. Musikk til en samisk diktbok.

- Det er 55 dikt jeg skal sette musikk til. Det er bare åtte igjen. Det er liksom mitt store livsverk. Teater er likevel det viktigste. Jeg er et teatermenneske til fingerspissene.

Derfor vet ikke Sverre Porsanger om det blir flere roller i norske storfilmer.

- Hvis du skal få filmroller, må du være her i Oslo, der det skjer. Gå på premierer. Jeg blir så sliten av det livet der. Når jeg bor der oppe i nord, bevarer jeg noe i min personlighet som gjør meg til den jeg er. Her i Oslo hadde jeg forandret meg. Hvis jeg har noe spesielt ved meg, vil jeg bevare det. Jeg har jo vært i Hollywood. Det er greit å se galskapen én gang, og så komme tilbake.

Sverre Porsanger smiler:

- Men hvis folk vil ha meg i en film, så finner de meg jo der oppe i nord. Jeg er nå der oppe. Jeg sier som Geronimo: «Du finner meg i fjellene».

URKJENDIS: Fortsatt husker folk Ante.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media