Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anti-pageturner

Bare Loes humoristiske innledninger gir den utmattede leseren litt sårt tiltrengt hvile i boka «Organisten».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Den høyst uvanlige sakprosautgivelsen «Organisten» handler om den kodebesatte Oslo-organisten Petter Amundsen. Med basis i detaljerte studier av enkelte av tekstene som bærer Shakespeares navn, hevder han at en skatt som består blant annet av dikterens originalmanuskripter ligger begravet på ei kanadisk øy. Han blåser liv i den gamle teorien om at filosofen Francis Bacon var den egentlige hovedmannen bak Shakespeares verk, og påstår at det eksisterte et slags hemmelig europeisk nettverk som på 1600-tallet kodet - blant mye annet- tekstene vi kjenner som Shakespeares på en uhyre innfløkt måte. Amundsen ser ikke bort fra at det fortsatt finnes et ukjent brorskap med innsikt i fenomenet han hevder å være den første til å avdekke. Den ubeskjedne organisten mener at arbeidet hans kan komme til å revolusjonere kulturhistorien.

Kodenerder

Etter å ha lest de drøyt 400 omstendelige sidene er jeg ikke like overbevist som hans medforfatter Erlend Loe. Gang på gang har jeg mildt sagt vanskelig for å se at organistens konklusjoner er like innlysende som Amundsen påstår. Men ekspertene får avgjøre om «Organisten» bare blir nok et kuriøst innslag i det fra før meget velfylte biblioteket av konspiratoriske Shakespeare-studier, eller har noe for seg. Slik boka er bygd opp, mistenker jeg at ikke særlig mange andre enn kodenerder av Amundsens eget kaliber, hans medfrimurere og seinrenessanseentusiaster med spesialinteresse for kabbala, tempelriddere og pytagoreisk geometri vil ha stor glede av den.

Bombarderes

«Organisten» er formet som 14 møter mellom Amundsen og Loe, og handler også om sin egen tilblivelse. Loe intervjuer organisten og spiller rollen som den uinnvidde skeptikeren som etter hvert lar seg overvinne av Amundsens utrettelige kodeblikk. Men forfatteren har ikke klart å bearbeide organistens imponerende undersøkelser tilstrekkelig.

Duoen sliter med å etablere nok spenning til at leseren skal klare å holde dampen oppe gjennom en tekst som nesten umiddelbart fortaper seg i kompliserte detaljer og matematiske teknikaliteter. Man mister den eventyrliknende historien av syne, og den kravstore Amundsen går aldri trøtt av å bombardere leseren med innviklede beregninger og dårlig introduserte tankesprang. Bare Loes humoristiske innledninger gir den utmattede leseren litt sårt tiltrengt hvile, før det igjen braker løs med anagrammer, esoteriske ordener og studier av himmellegemenes bevegelser.

Lite hjelp

Her finnes minimalt av klargjørende kontekstualisering for eksempel om renessansens hang til alkymi og alskens tallmystikk. Her er ikke engang særlig grundige introduksjoner av Shakespeare og Francis Bacon. Kunnskapene om grammatikk, astronomi, historie og rosenkreutzere må leseren i hovedsak stå for selv. Loe reflekterer over om ikke man burde presentert stoffet på en mindre teknisk måte, men Amundsens krav både til publiseringstidspunkt og detaljnivå gjør det vanskelig. Det er synd, for fenomenene Amundsen har latt seg besette av, er spennende og har dramatisk potensial. Den eksentriske organisten selv er dessuten vel så fascinerende som den gjennomsnittlige fiksjonsfigur. Men til tross for tittelen, tar boka seg ikke tid til å tegne et særlig utfyllende portrett av ham.