Antidemokratene

Hydro har høstet storm. Den ene avisen etter den andre skrek opp i moralsk forskrekkelse ved synet av Eivind Reitens uvanlig store opsjon. Det var som om en mektig mann hadde spradet rundt i Akersgata med kjempeereksjon på høylys dag. Hydros handlinger krenket den sosialdemokratiske bluferdighet. Og godt er dét. Offergaven på 28 millioner er uttrykk for en kapitalistisk lederkultus som ikke hører hjemme i et demokrati.

Men likevel: Hvorfor den bluferdige forskrekkelsen? 28 millioner er jo småpenger i et land hvor det ble utbetalt 142 milliarder i kapitalinntekter bare i 2005. Kan det være at Reitens store opsjon vekker anstøt fordi den leder de bluferdiges tanker i retning noe ubehagelig, noe upassende, som vi helst ikke snakker høyt om i verdens likeste land? Hadde ikke skipsreder Sunde en inntekt på 826 millioner i 2005? Hadde ikke Schibsteds Tinius Nagell-Erichssen en formue på tre milliarder kroner? Hvordan kan Reitens millioner utløse moralpanikk hos de samme lederskribenter som lett tolererer Olav Thons årsinntekt på 1,2 milliarder?

BI-professor Ole Gjems-Onstad påpeker den politiske schizofrenien: «Fra venstresiden rettes det et intenst raseri mot direktører som får noen millioner i opsjoner, mens mot eierne som har tjent langt mer på Hydro gjennom gevinst og utbytte er det få reaksjoner, selv om denne gruppen slipper unna med null i skatt». Dette uttalte han til Dagens Næringsliv tidligere denne uka. Gjems-Onstad viste til Jens&Kristins spesielle vri på utbytteskatten: Hvis kapitaleieren sluser utbyttet inn i et as, unngår han skatt. BI-professorens kommentar: «Det er noe aparte at det er under en Ap og SV-regjering at det innføres et nullskatte-system for de rike».

Mens kapitaleier Øystein Stray Spetalen kan kjøpe seg boligeiendom på Bygdøy til 90 millioner kroner, er det først ved synet av Reitens 28 mill at de bluferdige gir seg til å hvine: «Giiid! Se, en kapitalistisk mann!». Slik snerpete Republikaner-fruer i USA mobiliserer moralske korstog mot banning på tv, mens USA bomber Bagdad så blodet skvetter, dasker de bluferdige dasker løs på den slemme opsjonsmannen, men sier ikke et pip om kapitaleiernes milliardinntekter. Hvorfor? Jeg tror schizofreniens årsaker er å finne i svaret på følgende spørsmål: «Hva er politikk?»

Rådende hverdagsbevissthet anser at «politikk» er det som politikerne driver med. Dette står i motsetning til «økonomi», som næringslivet driver med. Men hva er egentlig politikk? Begrepet kommer av det greske ordet polis, som betegner fellesskapet av borgere innen staten (den gang: bystaten). I Statsvitenskapelig leksikon defineres politikk som den virksomhet innen et samfunn «som innebærer at mål blir satt, prioriteringer ordnet, verdier fordelt og virkemidler valgt og anvendt». Politisk strid er dermed striden om hvilke mål som skal settes, hva som skal investeres og produseres og fordeles og hvem som skal prioriteres. Politikk er striden om styret av polis.

Hva besluttes bak lukkede dører hos Aker, Schibsted og Hydro? Hva bedriver de mektige styremedlemmer, om ikke nettopp å sette mål, ordne prioriteringer, fordele verdier og velge virkemidler? Er det ikke politiske beslutninger som hver dag treffes, når storselskapet legger sin strategi? Jo. Kapitaleierne fatter politiske beslutninger. Men denne delen av politikken er av en eller annen grunn privatisert. Den kalles «økonomi». Store sektorer av samfunnet er demokratifri sone, tross alle høystemte 17. mai-taler. Hva de høyreaggresive driver med, slike som Siv Jensen, er å utvide denne sonen mest mulig og forsvare dens grenser mot demokratiet med nebb og klør.

Todelingen av polis i en del for demokrati og en annen for diktat fører til politisk schizofreni. Er det noen som husker NRK Brennpunkts storstilte «avsløring» i forrige valgkamp, av at Fagforbundets leder Jan Davidsen hadde noen taktiske samtaler med Senterpartiets leder Åslaug Haga? NRK (som ble felt i PFU for programmet) valgte å bruke avlytting for å framstille det som suspekt at Davidsen, lederen for 290.000 frivillig organiserte, lavlønte arbeidere, brukte sin arbeidstid til å jobbe for disse medlemmenes interesser. Desto mer suspekt var det visst at Haga faktisk hørte på ham. Carl I. Hagen rykket umiddelbart ut med anklager om politisk korrupsjon.

Etter Brennpunkt fikk vi Kveldsnytt. Der kunne oppleseren helt uten dramatikk opplyse at Kjell Inge Røkke hadde vært i møte med Tysklands kansler Gerhard Schröder og snakket om industripolitikk. For journalisthjernen er bildet av en demokratisk valgt forbundsleder i samtale med en demokratisk valgt partileder nå suspekt. Bildet av en ikke-valgt milliardær i samtale med Europas mektigste statsleder er ikke suspekt. Dette er kapitalismens politiske schizofreni: Vi hevder å ha demokrati, men ettersom Røkkes privatiserte makt ikke oppfattes som politisk, er den også unndratt ethvert demokratisk perspektiv.

I tilfellet Hydro blir de mentale grensene utfordret. Statlig deleierskap gir en kollisjon mellom demokratiet og kapitaleiernes demokratifrie sone. Det mest interessante med Reiten-affæren, er hvordan den har fått de høyreaggressive fram i lyset. Da regjeringen kritiserte styreleder Reinås gikk sikringen hos finansmann Jan Petter Sissener, som fant det passende å kalle næringsminister Andersen «solkongen». Trygve Hegnar anklaget statsråden for mafiametoder og «pistol mot toppledernes tinninger». Siv Jensen mente Norge «er farlig nær å opptre som en kommuniststat». Fordi Hydros største eier tillot seg å gripe inn på vegne av en demokratisk majoritet som har vært krystallklar i femten år: I 1992 mente 71 prosent av Norges befolkning at inntektsforskjellene er for store, mens 60 prosent mente regjeringa har ansvar for å minske dem. Opinionen var like massiv i 1999. Likevel har forskjellene bare fortsatt å øke og øke, uten at Hegnar har bekymret seg for demokratiets tilstand av den grunn.

Oppstyret rundt Reitens opsjoner fikk antidemokratene blant oss ut i sollyset.

Trygve Hegnar er ingen demokrat. Han tror på stemmeseddelens makt kun innenfor de grenser som settes av pengenes diktat. Han aksepterer demokratiet så lenge det holder seg på sin plass, og ikke rører ved kapitaleiernes rett til berikelse. Hva de bluferdige angår, er det all grunn til å anta at de er fornøyd nå som Reiten er presset for sju millioner. Rettferdigheten har seiret. Tilbake til business as usual. I verdens likeste land.

Trygve Hegnar er ingen demokrat