EKSTREM: Bergensbloggeren Eivind Berge er del av den ekstreme mannsbevegelsen som har funnet sammen på nett. Han mener blant annet at voldtekt er skatt på kvinners seksuelle kapital. Foto: Benjamin A. Ward / Dagbladet
EKSTREM: Bergensbloggeren Eivind Berge er del av den ekstreme mannsbevegelsen som har funnet sammen på nett. Han mener blant annet at voldtekt er skatt på kvinners seksuelle kapital. Foto: Benjamin A. Ward / DagbladetVis mer

Antifeminismens fortropp

Den ekstreme mannsbevegelsen må ikke gjøres til talsmenn for alle som strever med den nye mannsrollen.

På nettet lever en sterk subkultur av menn som hater kvinner. De har funnet sammen i globale nettverk av blogger og debattforum, der de hamrer løs på sin felles fiende, feministene. De kaller seg Mens Rights Activists (MRA) og er en mildt sagt broket forsamling. Her finnes alt fra konebankere og voldtektsmenn (alle uskyldig dømt selvsagt), til bitre, skilte menn i vonde barnefordelingssaker. Men det finnes også mer intellektuelle utgaver, som bruker evolusjonsbiologiske argumenter for å kreve frigjøring av mannens sanne natur fra feminismens tvangstrøye.

På blogger og nettsteder med navn som «The False Rape Society», «Framed Fathers» og «Inquisition 21st Century» framstilles likestilling som en gigantisk konspirasjon mot menn. Feminister har tatt makten i hele den vestlige verden og snudd opp ned på maktforholdene - nå står menn igjen som undertrykte tapere totalt uten rettigheter. Lover mot seksuelle overgrep finnes utelukkende for å bondefange og hevne seg på menn. Barnevern og sosiale myndigheter er utspekulerte verktøy for å ødelegge familien som institusjon og sverte gode, «tradisjonelle» fedre. Forbud mot sexkjøp er innført for å knuse mannens sterkeste kilde til motstandskraft, seksualdriften. Og så videre.

Dette nettmiljøet har nå fått en helt i bergenseren Eivind Berge. MRA-bloggerne har fulgt fengslingen og løslatelsen av Berge med stor interesse. Hos for eksempel theantifeminist.com hylles han på karakteristisk vis. «Selv om jeg aldri har møtt ham i virkeligheten anser jeg ham som en venn og en antifeministisk helt, fordi han konsekvent står opp mot den endeløse flommen av sexlover (...) som tydelig tjener både de seksuelle og økonomiske interessene til feministene selv og deres kvinnelige støttespillere, og som i sum utgjør voldtekt av den mannlige seksualiteten.» At Berge skriver offentlig at drap på politifolk er et riktig og nødvendig virkemiddel er dumt, fordi det skader mannsbevegelsen - den eneste politiske bevegelsen som kan begrense «forbrytelsene mot menneskeheten som begås av feministstaten».

Likhetstrekkene mellom MRA-bloggerne og kontrajihadistene er påfallende. Konspirasjonstenkningen, den krakilske tonen, påstandene om knebling - det er speilbilder av retorikken på de antimuslimske nettstedene. De deler også den samme totale forakten for sine meningsmotstandere. Mens kontrajihadistene snakker om landssvikere, muslimelskere og «dhimmier», snakker MRAene om kjønnsforrædere og «manginaer» (mannlige vaginaer), og på enkelte MRA-blogger omtales alle kvinner konsekvent som horer. Det mest alvorlige fellestrekket er likevel det innebygde voldspotensialet i verdensbildene. De mest ytterliggående MRAene, som Berge, mener at feministenes makt er så total og lammende at voldelige aksjoner er eneste utvei. De mindre ekstreme tar avstand fra vold, men formulerer seg likevel voldshissende: Hvis feministstaten begår forbrytelser mot menneskeheten er en logisk konsekvens at det er heroisk å gjøre væpnet motstand.

Det er dessuten en ikke ubetydelig overlapping mellom muslimhaterne og kvinnehaterne. Fjordmann og Anders Behring Breivik har som kjent ekstrem antifeminisme som en ideologisk kjerneingrediens, og de er på ingen måte alene om det. Ofte har jeg tenkt når jeg leser antimuslimske blogger at det er kvinnehatet som er den egentlige drivkraften. Disse mennene som sitter og øser ut av seg om feministene som baner veien for Eurabia fordi de avmaskuliniserer den innfødte mannen - har de bare kanalisert sin aggresjon mot kvinner over i et annet, mer gunstig narrativ? Mannsbevegelsen framstår ofte som ganske patetisk, som menn som sutrer over at «horene» ikke vil ha dem, de er bare ute etter barnebidrag. Da er det mer tiltrekkende å skrike opp, ikke på egne vegne, å nei, men på vegne av vesten, nasjonen, rasen.

I den debatten vi har fått i kjølvannet av Berge-saken glattes det over ekstremismen i MRA-bevegelsen. I stedet snakkes det om at vi må forstå at mange menn føler at de har tapt på likestillingen og føler seg usikre i den nye mannsrollen. Mantraet fra innvandringsdebatten dukker opp med en gang - vi må «tørre å ta debatten». Det høres så tilforlatelig og riktig ut. For det er jo sant at gutter er blitt skoletapere, og at de tradisjonelle mannsyrkene i industrien forsvinner. Og det er sant at kvinner har blitt mer kresne i valg av menn, i takt med utdanningsrevolusjonen, abortloven og normaliseringen av skilsmisse. Ja, det er helt sant at den nye mannsrollen er krevende.

Men akkurat nå var det ikke det vi snakket om. Vi snakket om den ekstreme antifeminismen, der man ser på voldtekt som «skatt» på kvinners seksuelle kapital. Vi snakket om menn som vil forby skilsmisse, stenge alle krisesentre, legge ned barnevernet, avkriminalisere voldtekt, og løslate «martyrene» som sitter i fengsel for familievold. Det handler ikke om lengsel tilbake til 50-tallet. Det handler om å fjerne alle hindringer for å gjøre kvinner og barn til fritt vilt for menns «naturlige» instinkter.

Følg oss på Twitter