Antihelten

Du vil ha en historie om levd liv? Det skal du faen meg få.

GJØR DEG KLAR for selvopplevd incest og narkomani. Norsk-danske Kim Leine bryter tabu med sin roman «Kalak». Den har vakt oppsikt i Danmark.

MENS ENKELTE NORSKE kritikere tigger unge forfattere om å vende seg bort fra personlige oppvekstskildringer og mot større samfunnspolitiske spørsmål, kommer Leine snart til Litteraturhuset for å snakke om sine livserfaringer. «Kalak» er en overlevelsesroman, en nedstigning til helvete, der skillet mellom virkelighet og fiksjon kollapser. Leine skriver som om det står om livet. Det gjør det trolig også. Slik formulerer han det selv i et intervju: – Jeg holder dommedag over meg selv i denne boka, i ibsensk forstand. Det har vært terapeutisk viktig at alle får ta del i min historie. Incesten, misbruket, alt sammen.

FORFATTEREN ER, SOM sin hovedperson, oppvokst blant Jehovas vitner i Telemark, med den evige dommedagstrusselen hengende over seg. Som 17-åring rømte han fra sin mor i Norge til faren i København. Men redningsmannen viser seg å være en overgriper. Som hovedpersonen i boka, ble også Leine seksuelt misbrukt i ett år før han satte foten ned. Boka skildrer rått og brutalt hvordan hele Kims voksne liv er preget av dette overgrepet. Han rømmer med kone og barn til Grønland, der hans grenseløse livsførsel fører ham inn i et endeløst forbruk av kvinner og til slutt narkotika.

DET SOM GJØR boka så god, er den ytre rammen – det vil si Leines skildringer av det eksotiske grønlandske samfunnet. Her finnes det kollektivet som delvis har gått tapt i Vesten, et sterkt samhold mellom naboer, fastlagte rutiner, naturens grep om menneskene – alle de normene og grensene som tross alt gjør at hovedpersonen overlever. Hver gang Kim forsøker å vende tilbake til Danmark går det galt, han går så å si i eksistensiell oppløsning. Romanen handler om noe så allment som å løpe fra seg selv, og derfor aldri komme hjem.

I DANMARK ER «Kalak» er allerede hyllet av et samlet kritikerkorps som en stor debut. Weekendavisen skriver: «Det er så rått, det er så ydmykende, det er så tragisk, og det eneste som stopper leseren fra å kaste fra seg boka i depressiv avmakt, er den oppmuntrende viten at mannen rent faktisk går klar av skjærene og blir i stand til å skrive sin erindringsroman».

Å ANKLAGE NORSKE forfattere for å konsentrere seg om sin egen oppvekst, er en urimelig kritikk. Enhver forfatter må som kjent på en eller annen måte forholde seg til sitt eget liv. Noen velger å gjøre det brutalt, direkte og uttalt. «Kalak» er et bevis på hvor modig og vellykket sluttresultatet kan bli. Men er romanen etisk forsvarlig? Det må framstå som en hard prøvelse for alle de involverte å lese denne boka. I intervjuer har Leine fortalt at han har brutt med faren, men sendt romanen i posten. Noe peker likevel mot forsoning: Boka er dedikert til Leines barn Johannes og Marie, som ville at navnene deres skulle forbli uendret. For en gest fra barna side. Kanskje forfatteren ved å vedkjenne seg sin historie har kommet hjem for godt.