Antihyttekos

Besk samfunnskritikk blir neppe mer spiselig enn dette.

BOK: Du kan putte Bjørn Gabrielsen ned i et norgesglass, og han vil likevel komme opp igjen med en innsiktsfull og fornøyelig reiseskildring. I «Veien ut» har han tilbrakt ett år i en primitiv hytte i Nordmarka. Etter beskrivelsene å dømme, er den ikke større enn en fyrstikkeske, og han lever tilsynelatende helt ok uten boblebad og plasmaskjerm over peisen. Provoserende.

Penga eller livet?

Det minner om et trist liv, slik det blir beskrevet av folk som har triste liv. Men Gabrielsen har sine bøker og sine hunder. Urbant liv med kontor, kafeer og venner er en sykkeltur unna. Han kan hoppe av når nettene blir lange og kulda setter inn, og risikerer ikke annet enn å ha skuslet bort nok et forskudd. Rapporten fra ett år i primitiviteten kunne, hvis andre styrte tastaturet, fort endt opp som bitter, selvforaktende sivilisasjonskritikk. Men Gabrielsen er en skribent utrustet med så mye selvinnsikt og selvironi at du knapt merker at du blir kritisert. I USA går slike bøker for tida gjerne under tittelen «Not Buying It: My Year Without Shopping», som handler om å leve et fullverdig liv uten brødbakemaskin. Gabrielsens lesere er tross alt nordmenn, som har vært ute en fimbulvinter før, så det skal grovere kost til for at vi lar oss imponere. Utedoen skal i hvert fall være fem kilometer unna hytta. Noen vil kunne bli fristet av å «hoppe av karusellen» eller velge «simple living», men Gabrielsen vil kle dårlig å gå inn i rollen som eremittprofet. Gabrielsen konkluderer da også med at ett år i frihet ikke har gjort ham spesielt mye lykkeligere.

Gledesdreper

Man blir ikke akkurat fristet til å leve uten strøm. De som har barn, vet at barn kan dø uten PlayStation. Men Gabrielsens perspektiv utenfra setter vår egen overflod i relieff. På kjøpet får man helt ubrukelige råd, så som å lage jevning av maur og oppvaskvann av bjørkeblader. Noen vil kunne bli støtt av bokas underliggende moralisme. De fortjener mer enn én pekefinger stukket inn i øynene. Gabrielsen har rett i at det sier noe om vår tid når talsmannen for landets største miljøbevegelse, som kjører bil, røyker og er glad i dyr, australsk vin, blir framstilt som en gledesdreper. Det sier også noe om vår tid at flertallet føler seg mer støtt av dem som går motstrøms enn omvendt, som om det er vegetarianeren, pasifisten og syklisten som har gjort noe galt. Mange ville byttet ut kjøpekraft med handlekraft, hvis de bare visste hva som skulle til. Selv har jeg bare én flatskjerm. Men til gjengjeld ser jeg aldri på den.