NY LOOK: Papa Emeritus III og hans navnløse spøkelser har byttet garderobe siden sist. Kardinalkappene er erstattet med dekadente 20-tallsinspirerte gevanter. Foto: Universal
NY LOOK: Papa Emeritus III og hans navnløse spøkelser har byttet garderobe siden sist. Kardinalkappene er erstattet med dekadente 20-tallsinspirerte gevanter. Foto: UniversalVis mer

Antikrists superstjerner

Ghosts «Meliora» er det perfekte rocketeater.

ALBUM: La oss bare konstatere følgende først som sist: De som oppdaget Ghost da de fremdeles var et eksotisk, bakoverskuende undergrunnsfenomen vil få sine siste illusjoner knust her.

Man må løfte Ghost ut av metal-konteksten og se dem for det de i dag aspirerer å være: Et kontemporært hardrockband som like naturlig sanker publikummere fra Foo Fighters-, Queens of the Stone-Age- og Metallica-segmentet som hos beundrere av Mercyful Fate og Pentagram. Aksepterer man dette, har man en moderne hardrock-klassiker i hendene.

Hedonisme og arenarock Der forgjengeren, «Infestissumam», mesket seg i ABBA-inspirerte hooks og The Beatles-aktig psykedelia, trekker «Meliora» i større grad veksler på 70-tallets prog- og arenarockstorheter, samtidig som den fråtser i tunge riff som kunne vært nappet rett fra Metallicas svarte plate.

Albumet bobler over av referanser til Blue Öyster Cult, Kansas og Rush i den ene enden av skalaen og Metallica og Megadeth i den andre — hedonistisk arenarock i skjønn forening med suggererende tungmetal. Det låter mildt sagt monumentalt.

Det er også åpenbart at bandet har jobbet mye med arrangementene siden sist. Rytmeseksjonen har fått mer boltreplass og det kryr av heftige brekk og lekre instrumentalpassasjer.

Himmelske refreng Det gynger hardt av kutt som «From the Pinnacle to the Pit» og singelen «Cirice» er så bakpå at den utfordrer låter som «Sad But True» hva tyngde angår.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men plata har selvsagt mer i ermet.  «He Is» er intent mindre enn Journey-aktig progpop, eller satanisk hippiegospel så ekstrovert og umiddelbar at man får lyst til å kle seg i slengbukser, male et oppnedkors i panna og sende middagsinvitasjon til Charles Manson.

På andre halvdel finner man klassiske progorgier som «Majesty» og «Absolution» med klare nikk til både Rush og Deep Purple. Hele veien med Papa Emeritus' (den tredje i rekken nå) beske men samtidig ultramelodiøse vokal som ledestjerne. Alltid på jakt etter det store himmelskrapende refrenget.

Virkelighetsflukt Der mye av dagens rock fremstår som selvopptatt, innadvent og humørløs, mesker Ghost seg uten blygsel i alt som gjorde sjangeren vital og over toppen i sin opprinnelse. Det er ekstravagant, dekandent og uforbeholdent storslagent.

Det handler om å gi alt som smaker av jordnær nøkternhet et kraftig ballespark. Om å gjenreise rockens grunnpilarer av virkelighetsflukt, mystikk og en større-enn-livet holdning. Ghost leverer fullt teater, hvor estetikk, coverkunst og musikk går opp i en høyere enhet. Perfekt til å drømme seg bort.

Man skulle gjerne tro at gimmicken fort ble gammel, men bandet har løst problematikken på forbilledlig vis ved løsne på snippen og inkorporere stadig nye elementer i mytologien, hele tiden med en sunn dose svart humor i bunn.

Antikrists superstjerner

«Meliora» er Satans egen Broadway-musikal - kall dem gjerne antichrist superstars. Spill den høyt, høyt, høyt.

Albumet slippes den 21. august