IKON ELLER VERK?: Utstillingstrenden i det siste har vært å gjøre «Skrik» til et rent ikon, uten historie og uten kontekst. Bjarne Riiser Gundersen og Poul Tøjner minner oss om hvor «Skrik» kommer fra, uten å benekte dens grensesprengende og universelle ringvirkninger. Foto: Pontus Höök / NTB scanpix
IKON ELLER VERK?: Utstillingstrenden i det siste har vært å gjøre «Skrik» til et rent ikon, uten historie og uten kontekst. Bjarne Riiser Gundersen og Poul Tøjner minner oss om hvor «Skrik» kommer fra, uten å benekte dens grensesprengende og universelle ringvirkninger. Foto: Pontus Höök / NTB scanpixVis mer

Antipostkortmotivet

«Skrik» er så mye mer enn et av verdens mest berømte ikoner.

(Dagbladet:) Han fikk så rett, så rett, den tidligere sikkerhetssjefen ved Getty-museet i Los Angeles, som et par dager etter Munch-ranet i 2004 kom med en markedsanalytikers blikk på tapet av vår største nasjonalskatt etter oljen: «Kommer Skrik til rette, vil det skape en helt unik mulighet for Norge og nordmenn til å markedsføre seg ute i Norden.»  

Syv år etter at bildet kom til rette har vi fasiten. Bildet har gått nok en seiersgang gjennom kunstverdenen, fra Pompidousenterets hyllede «Moderne øye»-utstilling til rekordsalget på en kvart milliard kroner i fjor før MoMA viet et helt rom til å stille ut verket alene.  
Nå er det attpåtil jubileum i anledning Munchs 150. fødselsdag, med like mange arrangementer som kunstneren ville fylt år, en Munch/Warhol-utstilling på Louisiana, «Skrik!» på Thielska i Stockholm, Munch-tema i det norske bidraget til Venezia-biennalen — Munch, Munch, Munch. Skrik, Skrik, Skrik! Skrik, Skrik.  

Verket har oppnådd den ikoniske, nesten religiøse statusen Munch bevisst siktet mot. Det bringer en fare med seg: at vi snart bare ser et flatt postkortmotiv.  

Da er det maktpåliggende at noen går til kildene, og minner oss på at kunsthistoriens største kilde til nipsprodukter — «nevrosens Nike-svooosj» — faktisk har en historie. Nei, flere former for historie. Det er prosjektet bak Bjarne Riiser Gundersen og Poul Erik Tøjners nye bok «Skrik — historien om et bilde». 

Poul Erik Tøjner (t.h.) og Bjarne Riiser Gundersen. Og «Skrik» da. Foto: Trine Andersen / NTB scanpix
Poul Erik Tøjner (t.h.) og Bjarne Riiser Gundersen. Og «Skrik» da. Foto: Trine Andersen / NTB scanpix Vis mer

Boka spenner fra krimdokumentar til mottagelsesstudie og beretninger om intriger mellom kunstinstitusjonene. Den forteller om «Skrik» som pengemaskin, «Skrik» som det mest vellykkede ikonet i sekulær tidsregning — men også om den veldig konkrete konteksten «Skrik» oppstod i. 

Og dette siste er særlig fascinerende lesning. Er det ikke rart å tenke på at det vi nå ser på som et allmenngyldig uttrykk for eksistensiell angst, ble inspirert av noe så trivielt som en flyktig, men skjellsettende sommerflørt den unge Munch hadde med den gifte Milly Thaulow? Og tenk at dersom den skrikende skikkelsen virkelig sto på Ekebergåsen i 1893, ville han (hun? hen?) hørt skrikene fra de «hysteriske» kvinnene på Oslo hospital!  

«Skrik» var et uhyre usannsynlig postkortmotiv. Riiser Gundersen kaller det et «anti-postkort». Den nyvernede Ekebergåsen var utsiktspunktet de fleste postkort foreviget, det var stedet det nye, urbane borgerskapet dro på stevnemøter (og for å ruse seg). Men Munch omdannet «Ekebergåsens pastorale idyll til et ustabilt galehus» og «borgerskapets romantiske svermerier til naken skrekk».   Jeg er oppvokst med utsikten fra Ekebergåsen. Jeg blir fortsatt overveldet når den klare himmelen og det stille havnebassenget ikke så rent sjelden slukes opp av en intens, blodrød solnedgang.