Antropologer i krigens frontlinje

Krigføringen i Irak og Afghanistan er noe som engasjerer mange og de sivile lidelsene i begge landene er store. Amerikanske styrker har imidlertid et nytt våpen som brukes i kampen mot Taliban og mot irakiske motstandsgrupper: Antropologer, innrullert i såkalte Human Terrain Teams. Bruken av disse antropologene er del av omleggingen av krigføringen i Irak og Afghanistan.

Pentagon opplyser at bare i Afghanistan skal hver av de 26 avdelingene utstyres med et team antropologer og samfunnsvitere. Med norske styrker i Afghanistan er bruken av antropologer i frontlinjene en realitet som norske myndigheter muligens også vil ta stilling til. Vi vil imidlertid advare sterkt mot denne utviklingen som noe som verken norske myndigheter eller antropologifaget er tjent med.

Formålet med den nye amerikanske strategien er å styrke lokalt styresett, påvirke stammeledere til å delta i politiet, motvirke fattigdom og beskytte lokalbefolkning mot væpnede geriljagrupper. Den australske antropologen David Kilculllen er en av hovedarkitektene bak strategien og siteres i en artikkel av David Rohde i New York Times 5. oktober på at Human Terrain Teams må ses som «armed social work». For antropologifaget er denne utviklingen imidlertid svært illevarslende. Den speiler lite ærefulle deler av antropologiens historie: Dens bidrag til Europas kolonisering av Afrika, og til amerikansk krigføring i ulike deler av verden.

Franz Boaz, den amerikanske antropologiens far, tok i 1919 et skarpt oppgjør med en gruppe antropologer som under 1. verdenskrig hadde arbeidet for amerikansk etterretning i Sentral-Amerika. Gjennom et åpent brev i avisen The Nation slo han fast at hans kolleger hadde «prostituert vitenskapen» og at «antropologer som spionerer for sine land på groveste vis svikter vitenskapen og skader troverdigheten til all antropologisk forskning». Få delte da Boaz’ syn, og blant amerikanske antropologer ble det lenge ansett som uproblematisk å arbeide for militær etterretning.

Halvparten av alle amerikanske antropologer tok da også del i den amerikanske krigsinnsatsen under 2. verdenskrig, og i USAs etterretning under den kalde krigen. Det vakte likevel sterke reaksjoner under Vietnamkrigen da det ble kjent at en gruppe amerikanske antropologer arbeidet for CIA. De skal ha skaffet til veie informasjon om lokale forhold som visste seg svært nyttig for amerikansk krigføring i Vietnam. Saken splittet det amerikanske fagmiljøet, og står i dag som et mørkt eksempel på misbruk av antropologisk kunnskap i maktens tjeneste.

I Europa var antropologiens fremvekst sterkt knyttet til koloniseringen av Afrika. Et kjent eksempel er E.E. Evans-Prichards klassiske studier fra Sudan som ble finansiert av den koloniale anglo-egyptiske regjering. Fra 1950-tallet og utover tok antropologifaget imidlertid et oppgjør med sin koloniale fortid i tråd med tidens generelle radikalisering og frigjøringskampene i koloniene. Denne historien gjør at det fremdeles er problematisk å arbeide antropologisk i en del afrikanske land. Dette bakteppet bør gjøre antropologer i alle kontekster – også krigskontekster – sensitive overfor deltagelse i imperiale eller statsbyggende prosjekter.

Bruken av antropologer i Afghanistan og Irak tyder på at deler av fagmiljøet ikke har lært mye av historien. Fra amerikansk hold argumenteres det for at antropologer kan hjelpe styrkene i Afghanistan og Irak til å imøtekomme lokale behov og kulturelle forhold for å vinne tillit, få støtte i lokalbefolkningen og minske militær maktbruk. Økt kulturell kunnskap kan bidra til å minske belastningen ved en militær okkupasjon, men det forutsetter at denne kunnskapen anvendes i beste hensikt. Det kan ikke tas for gitt.

Slik kunnskap om lokale behov og kulturelle følsomheter kan også misbrukes grovt av en militær overmakt. Bruken av seksualisert tortur og overgrep på Guantánamo og i Abu Ghraib-fengselet i Irak har vært basert på antropologiske studier av seksuelle tabuer i den arabiske verden. Antropologer i feltet kommer ofte folk nært inn på livet, og tilegner seg kunnskap gjennom tillitsbaserte relasjoner i de samfunn man studerer. Da påligger det forskeren et særskilt ansvar for at denne kunnskapen ikke brukes på en måte som skader det samfunn man har studert. Antropologen må derfor kunne ha tillit til at den man arbeider for ikke misbruker ens rolle og kunnskap.

Det er vanskelig å se grunnlaget for en slik tillit til de militære styrker – gitt deres rulleblad både i Afghanistan og Irak. Å arbeide som antropolog som del av et militært apparat som fortsatt anvender tortur i fangeavhør og som i stor grad rammer sivile i sine militære operasjoner, er en grovt uetisk og farlig bruk av antropologisk kompetanse. De antropologer som her underkaster seg USAs militære maktstrukturer bidrar til å legitimere militære operasjoner som burde bli møtt med kritiske blikk. I tillegg undergraver de forskerens posisjon som uavhengig betrakter, noe som er svært problematisk.

Mange antropologer jobber i konfliktfylte områder og med grupper som selv opplever forfølgelse og overgrep fra statlige og lokale makthavere. Alle som har gjort studier i Midtøsten, Sentral-Amerika og i store deler av Afrika har erfart at det å vinne folks tillit er helt avgjørende for en antropolog i arbeid. Derfor er det viktig at en kan framstå – med troverdighet – som maktens kritiske betraktere heller enn som dens håndlangere ovenfor de samfunn og mennesker man studerer. Heller enn en innrullering i militære styrker trenger antropologer en sterkere uavhengig rolle i forhold til nasjonale myndigheter og dominante politiske føringer generelt. Særlig burde dette gjelde i forhold til det som kan ses på som voldelig imperialistisk maktbruk.

Fra før har bistandsarbeidere – også i Norge – kritisert en økende sammenblanding av militære og humanitære funksjoner som vanskeliggjør deres arbeid og setter deres livsnødvendige nøytralitet på spill. Med Human Terrain Teams har ekspansjonen av militære operasjoner også rammet antropologifaget med full tyngde. Norske antropologer bør også – i lys av fagets historie – ta klart avstand fra militær anvendelse av sin faglige kompetanse. Men også norske myndigheter bør være kritiske til å støtte en slik utvikling da den vil vanskeliggjøre all uavhengig forskning i konfliktområder. Dette gjelder også i områder hvor Norge har et rent humanitært, ikke-militært engasjement, og derfor har stor nytte av solid forskning.