SIN EGEN HERRE: Biografien om Jens Bjørneboe har ført til sterke diskusjoner, ikke minst når det gjelder forfatterens forhold til antroposofi og antroposofer.
SIN EGEN HERRE: Biografien om Jens Bjørneboe har ført til sterke diskusjoner, ikke minst når det gjelder forfatterens forhold til antroposofi og antroposofer.Vis mer

Antroposofenes dugnad

Tore Rem svarer Peter Normann Waage i Bjørneboe-debatten

|||Den som vil skrive om antroposofi uten selv å være antroposof, bør ikke regne med fritidsproblemer. 20. oktober er Peter Normann Waage igjen friskt tilbake med et "Svar fra barnehagen". Sist jeg hadde tid til å telle, var antroposofenes utfall mot Sin egen herre kommet opp i over 15 utspill i fire riksaviser.

Både Dagbladets lesere
og jeg vil nå ha forstått at jeg har skrevet en annen Bjørneboe-biografi enn den Waage selv ville skrevet. Stort sett hamrer Waage inn dette hovedbudskapet, men nå mener han også å ha avslørt mine «sjofle insinuasjoner mot avdøde mennesker og følgelig deres etterkommere». Det er sterke anklager, for ikke å si insinuasjoner. Jeg vil gjerne besvare dem.

De siste ukene
er «insinuasjoner» blitt et yndet uttrykk på antroposofisk hold. Det rettes mot dem som frembringer ny kunnskap om antroposofiens historie i Norge. Når antroposofien skal forsvares, spiller det åpenbart liten rolle om opplysninger er kildebelagt, om de peker mot en historisk virkelighet. Mine «insinuasjoner» skal være rettet mot to personer. For det første har jeg «funnet bevis» for at generalsekretæren i Antroposofisk Selskap, Conrad Englert, var antisemitt. Leserne kan dømme selv. I et foredrag holdt i Oslo på midten av 1930-tallet, hevdet Englert at nazistenes rasetenkning var inspirert av jødedommens lære om «det rene blod». Konklusjonen var logisk: «Jødenes skjebne er fremkalt av dem selv.» I 1943 foredlet landets mest kjente antroposof, Alf Larsen, denne tanken da han hevdet at nazismen var jødedommens hittil fremste frembringelse.

For Waage er det
øyensynlig ikke så nøye hvem man låner autoritet fra, bare vedkommende har sin antroposofi i orden. Kaj Skagen, som har forsvart utsagnet om jødenes selvforskyldte lidelser, har dermed «påvist» at jeg tar feil: «Englert var ikke antisemitt, men antirasist.» Her håper jeg Waage skriver mot bedre vitende. Konsekvensen av å bruke begrepet «antirasisme» på så originalt vis — i betydningen av at man er imot «jødenes» påståtte rasebegrep — er selvsagt at jødene, inkludert alle dem som ble rammet av Holocaust, per definisjon er «rasister». Det er altså også derfor de har seg selv å skylde. Englerts utsagn kan også imøtegås på et annet plan.

Evner Waage virkelig ikke å se det dypt problematiske i en slik generalisering om «jødene»? Har det aldri slått ham at det fantes jødiske individer som selv ikke bekjente seg til jødedommen, og som likevel ble ofre for nazistenes uhyrligheter? Min annen «insinuasjon» gjelder «påstanden om at Karl Brodersen var nasjonalsosialist i ungdommen». Her er jeg usikker på hva Waage ønsker å oppnå, utover å diskreditere meg. Hvis hans formål er å benekte en ubehagelig historisk virkelighet, lykkes han dårlig. Og han lykkes ikke bedre hvis øsnket var å hedre Brodersens minne. Mitt hovedpoeng angående den unge Brodersen, slik jeg fremstiller Bjørneboes nære venn i Sin egen herre, er at han beveget seg fra ideologi til ideologi, fra tankesystem til tankesystem, inntil han endte i antroposofien. Brodersens nasjonalsosialisme er bare ett moment, og sier selvsagt bare litt om hvem han var. Her må Waage ha valgt å skrive mot bedre vitende. Han hevder nemlig at jeg skal ha basert min «påstand» på «en skjønnlitterær tekst av André Bjerke og brev vi ikke vet når ble skrevet eller til hvem». Men da Waage i 1987 selv offentliggjorde Bjerkes «skjønnlitterære» tekst, «Terskelens vokter»,  kalte han den en «selvbiografisk fortelling», og da antroposofene siden antologiserte den i Brodersens festskrift, het den et «essay». Først når noen utenfor bevegelsen benytter denne kilden, kan den altså avfeies som skjønnlitteratur.

For øvrig avhenger min fremstilling ikke av Bjerke. Det finnes solid belegg for den unge Brodersens nazisme i brev mellom ham og storebroren Arvid, og dette ville Waage funnet fram til hvis han hadde tatt seg bryet med å bla opp i biografiens kritiske apparat. For meg er det vesentligste hva Brodersen sto for da han møtte Bjørneboe. Da var han i ferd med å bli antroposof, og hadde et ganske annet syn på krigen og dens virkelighet enn nazistenes. Antroposofenes generalsekretær har avvist at det pågår en antroposofisk kampanje mot min fremstilling av antroposofien. Hvis så er tilfellet, må jeg bare ta av meg min metaforiske hatt for en så massiv, frivillig og altså aldeles ukoordinert innsats. Nylig maktet mannen som begynte denne spontane dugnaden, Skagen, å anklage meg for å «løpe fra avis til avis». Det skal ikke være lett å være forfulgt i våre dager.