Antroposofien i offentligheten

I ET INNLEGG 8. september («De berusende kilder») kritiserer Ole Thomas Eriksen blant annet Harald Haakstad og Cato Schiøtz for måten de forklarer hvordan vi skal forstå «den rette lære», dvs. antroposofien. Bakgrunnen er sommerens debatt om Steinerskolen og de nye innlegg som er kommet de siste ukene. I stedet for å presentere de forskjellige antroposofiske initiativer, burde Schiøtz ifølge Eriksen fortelle om da Buddha besøkte planeten Mars på 1500-tallet, eller at elevene på Steinerskolen ikke bør drikke sjokolade fordi det fremmer onani! Slike eksempler «vil åpne for et helt annet offentlig bilde av både steinerskoler og antroposofi.» For personer som har levd og arbeidet med antroposofi som grunnlag store deler av livet, kan det være et dilemma hvorvidt man skal svare på slike utfordringer eller bare overse dem. For ordens skyld: Det skal finnes et foredrag av Steiner som bla. handler om Buddha på Mars, jeg har aldri hørt at noen har ansett det som sentralt i Steiners verk. Når det gjelder en angivelig sammenheng mellom sjokolade og onani, har jeg personlig aldri hørt noe i den retning. Et søk i Steiners samlede verker på Internet gir heller ikke noe slikt resultat. Hvis man vil si noe om en bevegelse som den antroposofiske i en avis, er det naturlig å velge noe man selv finner vesentlig. Jeg vil nevne noen aspekter ved den antroposofiske tenkningen.

EN FORUTSETNING for antroposofien og alle dens virksomhetsområder - og en forutsetning for å diskutere enkeltheter innen antroposofien - er at hele virkeligheten er grunnleggende åndelig. Det viktigste åndsvesenet på jorden er mennesket, og åndens mest direkte manifestasjon er vår tanke. Dette spirituelle synet på mennesket og verden ligger til grunn for steinerpedagogikken. Det gir en mulighet til å se hvert menneske som noe mer enn det som er realisert og fremtrer for meg i øyeblikket. Det er mange som finner denne ideen fruktbar for både oppdragelse og annen mellommenneskelig omgang. Steiner betegner antroposofien som en erkjennelsesvei. Når det gjelder pedagogikk og oppdragelse, er oppdragerens selvoppdragelse et vesentlig poeng. Ingen kan oppdra barn som ikke selv er i en erkjennelses- og utviklingsprosess. Bare de personene som er knyttet til de forskjellige sakene som Dagbladet omtalte i sommer, kan avgjøre hvorvidt selvoppdragelsen - på den ene eller andre, eller helst på begge sider - har sviktet i disse tilfellene.