Antroposofisk vending

Sympatisk om Södergran og antroposofien.

BOK: «Jag är den som världen skall lyda.» Slik kunne Edith Södergran messe i vei i sin korrespondanse. Og i den grad hun ble den kanskje mest innflytelsesrike svenskspråklige dikter i det 20. århundret, fikk hun rett. Men dessverre handlet Södergrans nietzscheanske overmenneskedrømmer om mer enn verselinjer. Hun leflet med krigsforherligelse og synes å ha satt katta Totti høyere enn dem hun kalte «de vulgäraste vardagsmänniskor». Hvordan forholde seg til slike tanker? Man kan vemmes. Man kan finne dem patetiske eller noe nær tragisk trassige, fordi de kom fra et sterkt begavet menneske i et ytterst skrøpelig legeme (Södergran var tuberkuløs, så å si dødsdømt alt fra 16-årsalderen). Man kan se dem som beklagelige sider ved en rekke modernistiske kunstretninger i første del av det tjuende århundret. Man kan takke for at Södergrans diktning i så liten grad kan reduseres til dette tankegodset.

Spekulasjoner

Södergrans Nietzsche-fase er godt belyst. Men helt sist i livet, fra 1919 til hennes død i 1923, skjer det noe nytt: Rudolf Steiner. Og med dette aner man også et mykere menneskesyn. Den antroposofiske innflytelsen på Södergran er blitt regnet som noe av en parentes på dikterens vei fra Nietzsche til Kristus. Men idéhistorikeren Jan Häll vil det annerledes. I «Vägen till landet som icke är» gir Häll en detaljert biografi over Södergrans siste leveår. Han forteller historien om hvordan møtet med Steiner brått gjør en hissig anti-metafysiker ualminnelig åpen overfor de mest spektakulære åndelige spekulasjoner. Og han gir gripende glimt av en syk og isolert forfatters mange skuffelser. Hennes få venner, særlig Hagar Olsson, finner stadig nye unnskyldninger for å slippe å legge weekenden til Karelen. Men det mest betydningsfulle ved denne teksten, er at Häll så solid dokumenterer både intensiteten og varigheten i Södergrans antroposofiske fascinasjon. Det gjør han til dels ved å stille spørsmål ved fortellingene om forfatterens evangeliske omvendelse, dels ved å nylese gamle kilder og ved å finne fram til nye. Gjennom å belyse Södergrans steinerske lesestoff, blottlegger han dessuten en diskurs som vil være fremmed for de fleste som hittil har fordypet seg i forfatterskapet. Slik tilbys nye betingelser, nye muligheter for fortolkning.«Steiner har gett mig luft att andas!» utbryter Södergran. Det er en meningsfylt metafor fra en forfatter som stadig hev etter pusten, når hun ikke hostet blod.

Personkultus

Södergran meldte likevel ikke full overgang fra Nietzsche til Steiner. Hun led av dionysiske abstinenser. Hälls fokus på ideenes verden gjør at han ikke påpeker en nokså åpenbar årsak til denne kontinuiteten. Södergran var trollbundet av den sagnomsuste, levende Steiner. Her er overgangen fra å beundre én sterk mann til å beundre en annen, temmelig glidende. Ryktene om hvem Steiner hadde vært i sine tidligere inkarnasjoner var mange på denne tida. Hadde han vært Michelangelo eller en av Jesu disipler? Eller begge to? Eller var han rett og slett Den hellige ånd? Hälls perspektiv er deskriptivt. Han er fornøyd med å beskrive de ideer som får betydning for Södergran, uten å vurdere deres holdbarhet. Dermed holder han seg helt alvorlig også når han gjengir Steiners mer fabelaktige utlegninger. Som for eksempel læren om at det egentlig fantes to Jesusbarn, født i Betlehem med noen måneders mellomrom, av to forskjellige Maria\'er, med to mer eller mindre involverte Josef\'er. Her burde Häll vært mer bekymret for hva slags konsekvenser slik tolkning av skriften kan få for våre kjæreste julesanger («To barn er født i Betlehem»?). Södergran kan kalle Steiner for en sjarlatan. Og hun etterlyser nåden. Men likevel klarer hun ikke å legge fra seg de besnærende innsiktene hun finner i Steiners åndsvitenskap.

Antroposofisk kulturliv

Svakheten ved Hälls tekst er at den blir for deskriptiv, for lite kritisk, og dessuten litt preget av repetisjonsøvelser. Dertil savner jeg en mer kontekstualiserende ambisjon. Hvordan framsto for eksempel antroposofien i forhold til andre esoteriske retninger på denne tida? Men likevel er boka på mange vis eksemplarisk - og utfordrende også i et mer navlebeskuende perspektiv. Finnes det noe land hvor antroposofien har hatt en relativt sett like stor kulturell betydning som i Norge? Tenk på dens innflytelse på folk som Olav Aukrust, Alf Larsen, den unge Aasmund Brynildsen, Ernst Sørensen, Bjerke og Bjørneboe. Hva var det ved antroposofien som gjorde at den slo an hos så mange begavede nordmenn rundt midten av forrige århundre? Hvorfor har norske litteraturforskere gjort så vidt lite på dette feltet? Häll antyder at en slik forskermessig vegring overfor antroposofien kan skyldes en «viss intellektuell blygsel». Häll er ikke blyg. Det skal han i det store og hele ha honnør for. Kanskje kunne han vært ørlite grann blygere.