Antroposofisk vending

Sympatisk om Södergran og antroposofien.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

BOK: «Jag är den som världen skall lyda.» Slik kunne Edith Södergran messe i vei i sin korrespondanse. Og i den grad hun ble den kanskje mest innflytelsesrike svenskspråklige dikter i det 20. århundret, fikk hun rett. Men dessverre handlet Södergrans nietzscheanske overmenneskedrømmer om mer enn verselinjer. Hun leflet med krigsforherligelse og synes å ha satt katta Totti høyere enn dem hun kalte «de vulgäraste vardagsmänniskor». Hvordan forholde seg til slike tanker? Man kan vemmes. Man kan finne dem patetiske eller noe nær tragisk trassige, fordi de kom fra et sterkt begavet menneske i et ytterst skrøpelig legeme (Södergran var tuberkuløs, så å si dødsdømt alt fra 16-årsalderen). Man kan se dem som beklagelige sider ved en rekke modernistiske kunstretninger i første del av det tjuende århundret. Man kan takke for at Södergrans diktning i så liten grad kan reduseres til dette tankegodset.

Spekulasjoner

Södergrans Nietzsche-fase er godt belyst. Men helt sist i livet, fra 1919 til hennes død i 1923, skjer det noe nytt: Rudolf Steiner. Og med dette aner man også et mykere menneskesyn. Den antroposofiske innflytelsen på Södergran er blitt regnet som noe av en parentes på dikterens vei fra Nietzsche til Kristus. Men idéhistorikeren Jan Häll vil det annerledes. I «Vägen till landet som icke är» gir Häll en detaljert biografi over Södergrans siste leveår. Han forteller historien om hvordan møtet med Steiner brått gjør en hissig anti-metafysiker ualminnelig åpen overfor de mest spektakulære åndelige spekulasjoner. Og han gir gripende glimt av en syk og isolert forfatters mange skuffelser. Hennes få venner, særlig Hagar Olsson, finner stadig nye unnskyldninger for å slippe å legge weekenden til Karelen. Men det mest betydningsfulle ved denne teksten, er at Häll så solid dokumenterer både intensiteten og varigheten i Södergrans antroposofiske fascinasjon. Det gjør han til dels ved å stille spørsmål ved fortellingene om forfatterens evangeliske omvendelse, dels ved å nylese gamle kilder og ved å finne fram til nye. Gjennom å belyse Södergrans steinerske lesestoff, blottlegger han dessuten en diskurs som vil være fremmed for de fleste som hittil har fordypet seg i forfatterskapet. Slik tilbys nye betingelser, nye muligheter for fortolkning.«Steiner har gett mig luft att andas!» utbryter Södergran. Det er en meningsfylt metafor fra en forfatter som stadig hev etter pusten, når hun ikke hostet blod.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer