PÅ TYNN IS:  Justisminister Anders Anundsen hadde problemer med å forklare hvorfor ingen hadde forstått hans «klare politikkendring». 
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
PÅ TYNN IS: Justisminister Anders Anundsen hadde problemer med å forklare hvorfor ingen hadde forstått hans «klare politikkendring». Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Anundsen uten anger

Anders Anundsen fortalte ikke Stortinget hele sannheten om hvorfor så mange lengeværende barn ble sendt ut. Det beklaget han ikke.

Kommentar

Etter dagens maratonhøring i Stortingets kontrollkomite er justisminister Anders Anundsen langt ifra benådet. De fleste hadde forventet at sentrumskameratene ville få servert nok tvil og så mange formildende omstendigheter, at Venstre og KrF kunne leve med statsrådens åpenbare brudd på asylavtalen dem imellom.

Det skjedde ikke.

I stedet bekreftet høringen langt på vei avsløringene i Bergens Tidende om at lengeværende asylbarn er blitt sendt ut på løpende bånd i strid med både asylavtalen og med den politikkendringen Anundsen har proklamert i Stortinget.

For det er hva høringen handlet om. Ikke om regjeringens asylpolitikk, ikke om asylavtalen mellom regjeringen og Venstre og KrF, ikke om at de rødgrønne var like ille eller enda verre, men om det ene: Har justisministeren vært ærlig om hva slags asylpraksis som har vært ført? I Stortinget? Anundsen kunne ha sendt ut så mange lengeværende asylbarn han ville, hvis det hadde vært regjeringens politikk. Han ville sikkert møtt storm da og, slik de rødgrønne gjorde til gagns, men det ville ikke vært å forlede Stortinget.

Anundsen innrømmer at flere lengeværende barn har vært sendt ut i forhold til året før. Likevel sa han i Stortinget at det hadde skjedd en oppmykning og klar politikkendring på området. I høringen dukket nye forklaringer opp på hvorfor det likevel hadde skjedd en økning, men det burde han fortalt Stortinget før han ble kalt inn på teppet.

Anundsens fikenblad er at han mener han svarte presist på de mer generelle spørsmålene om returøkningen som ble stilt i Stortinget. Men hvordan kunne opposisjonen, inkludert støttepartiene, ikke minst dem, avkrevd svar på informasjon de ikke hadde? Hensikten med spørsmålene var likevel åpenbar, og Anundsen burde selvfølgelig ha gitt den relevante informasjonen han nå deler velvillig for å redde sitt eget skinn.

Justisministeren klamrer seg fortsatt til at hans tildelingsbrev til politiet ikke har vært videreformidlet. Han fortsetter å skylde på politiet for å ha gjort feil, selv om han sier at det til syvende og sist er hans ansvar. Problemet er at både Politiets Utlendingsenhet og politidirektøren sier at det ikke ville gjort noen forskjell om de hadde fått det rette brevet. De hadde uansett oppfattet det politiske signalet, men for at det skulle endre asylpraksisen overfor lengeværende barn, måtte det en direkte instruks til.

Tross utallige møter, samtaler og varsler, har Anundsen ikke en gang klart å presisere hva han ønsket. Hans hovedfokus var på måltall, som i seg selv er helt legitimt, men måltallet er nettopp bare det. Et mål for en politikk som skal ta flere hensyn og som må følges opp for å sikre at den også når andre ambisjoner enn et tall. Anundsen mener det skyldes at han ikke ante uråd, men det er selvsagt at når en statsråd ønsker det han i Stortinget har kalt en «klar politikkendring» så videreformidler han det i klartekst til de rette etater. Han sier det handler om tillitsledelse, men det forutsetter at man vet hva ledelsen har tillit til at skal gjennomføres.

Det visste ikke etatene under ham. Eller de trodde de visste ut i fra at «også politifolk leser aviser», som en sa, men de tolket ham feil. PUs tillitsvalgte hadde et gripende vitnesbyrd om kollegers moralske kvaler. Gjorde de det rette? Det er en tøff jobb selv når oppdraget er krystallklart. Han ønsket seg et klarere signal fra den politiske ledelsen om at det de holdt på med faktisk hadde støtte i politiske vedtak. De var i tvil.

Høringen fikk ingen beklagelse fra Anundsen, om enn flere innrømmelser. Men det var en sterk gjennomgang av et system hvor ansvaret synes pulverisert, og som maler videre tross forsikringer i Stortinget og offentligheten om at det har skjedd endringer. Etter ti timers høring hadde de fleste glemt at både Advokatforeningen og NOAS innledet med å dokumentere at mange asylbarns rettssikkerhet er mangelfull og svakere enn kriminelles. Mot slutten handlet alt om Anundsen klarte å svare for seg, ikke om asylbarna.

Det vi vet er at flere lengeværende asylbarn er sendt ut som ikke burde vært det. De ble nevnt i prosent som del av en statistikk. Abid Raja (V) hadde rett i sin rettferdige harme mot slutten av høringen: Er det de som skal betale prisen? Ingen andre?

I Afghanistan får ikke barna svaret. Men Venstre og KrF kan gi dem ett likevel. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.