OVERVÅKER:  Justisminister Anders Anundsen la i dag frem forslag om nye fullmakter til overvåking. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
OVERVÅKER: Justisminister Anders Anundsen la i dag frem forslag om nye fullmakter til overvåking. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Anundsens tankepoliti

Regjeringens forslag til mer drastiske overvåkingsmetoder, går på sjelen løs.

Kommentar

Venstres justispolitiske talsperson, Iselin Nybø, hørtes nesten rystet ut i sin omtale av justisminister Anders Anundsens ønske om å gi PST utvidete fullmakter til å bekjempe terror og ekstremisme.

Frp nærmer seg sjelen, sa Nybø om lovforslagene Anundsen la fram i formiddag. Hun siktet særlig til forslaget om å tillate såkalt keylogging, en metode som gjør det mulig å lese av data direkte fra tastaturet selv om teksten verken er lagret eller sendt. Hun sammenliknet det med overvåking av tanker, og det smaker unektelig av tankepoliti i regimer vi ikke liker.

Anundsen forsikrer selvfølgelig at metoden bare vil tas i bruk når det er skjellig grunn til mistanke om alvorlig kriminalitet med strafferamme over ti år. Men her beveger vi oss inn i et landskap hvor ytringer kan overvåkes uten en gang å være kommunisert. Begrunnelsen for forslaget er blant annet at kriminelle kan kommunisere på denne måten uten å snakke sammen. PST har ønsket seg en slik lovendring lenge.

Det er grunn til å være kritisk til enhver utvidelse av PSTs fullmakter, fordi det i sin natur utfordrer personvern, ytringsfrihet og rettssikkerhet. I de seinere år har vi dessuten sett en utvikling, hvor skillet mellom politimetoder og etterretning overfor egne borgere er i ferd med å bli mer uklar, for ikke å si viskes ut. Det er en utvikling både sivile fagmiljøer og domstoler har advart sterkt mot.

Fremveksten av antiterrorlovgivning etter 11. september 2001, med utstrakt bruk av overvåking, har undergravet demokratiske rettigheter. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har påpekt åpenbare faresignaler, som for vide fullmakter og mangelfull kontroll. Det er ikke minst stilt spørsmål ved om økt overvåking har medført økt sikkerhet, og hvorvidt balansen mellom sikkerhet og frihet, har tippet til fordel for en opplevelse av sikkerhet.

Dette er ikke bare akademiske øvelser for spesielt interesserte, men har høyst reelle konsekvenser for den enkelte borger og for samfunnets sjel, for å parafrasere Iselin Nybø. Påstanden om at den som ikke har gjort noe galt, har ingenting å frykte, har alltid vært for enkel. Utviklingen de siste åra har vist at den er både naiv og falsk.

Vi trenger nye metoder i en teknologisert verden, mener Anundsen, og det høres jo tilforlatelig ut. Men teknologien er kun et redskap. Det er fortsatt innholdet som er målet for myndighetene. Grensen flyttes når ytringer og tanker som ikke en gang er videreformidlet, kan overvåkes og forfølges. Det er en grense knapt noen trodde vestlige demokratier skulle utfordre, men det er der vi er nå.

Det underlige er at Anundsen ikke synes å ha fulgt med i debatten og bare lesser på nye metoder på toppen av alle de andre fullmaktene PST har fått de siste åra, uten en åpen og reell evaluering av ressursbruk og resultater. Man kan mistenke at utvidete fullmakter skal kompensere for manglende ressurser og dermed bruk av eksisterende verktøy. Anundsen er ikke den første justisministeren som tror mer overvåking, viser handlekraft.

Den internasjonale debatten, ikke minst etter Snowden, har handlet om å sette en fot i bakken og se hvor det nye overvåkingsregimet har brakt oss før man durer videre. Den massive motstanden mot og avvisningen av datalagringsdirektivet, som også Frp var mot, var et signal om at en grense var nådd. Regjeringens sårbarhetsutvalg formante om at man måtte se nye tiltak i en slik større sammenheng. Utvalget ønsket større åpenhet og demokratiske prosesser forut for nye fullmakter og lovendringer. De umiddelbare reaksjonene tyder heller ikke på at regjeringen har forankret forslaget hos sine samarbeidspartnere og trenger støtte fra Ap for å få det vedtatt.

Kampen mot terror og ekstremisme er ikke ny. Det sier seg selv at metodene må følge tiden vi lever i. Men noe forandrer seg ikke. Borgernes vern mot overgrep fra myndighetene er den grunnleggende verdien staten må beskytte. Nettopp muligheten til å kommunisere og ytre seg fritt, uten frykt for forfølgelse, er demokratiets grunnmur. Det er et moderne paradoks at vi stadig og med åpne øyne, hamrer løs på grunnmuren, for å sikre huset vi lever i.