Anundsens video: Selvskryt med fall

Justisministeren ville snakke direkte til folket. Uten medienes filter. Det endte i pinlig selvskryt.

Kommentar

Selvskryt er en krevende øvelse. Selvgodheten må være pudret med passende lag av beskjedenhet. Det er viktig at andre fremfører hyllesten, men avgjørende at den ikke oppfattes som spyttslikkeri. Helst skal det virke som om hovedpersonen nærmest er påtvunget all denne heder. Men lett er det ikke. Og justisminister Anders Anundsen feiler på alle punkter i sin video som angivelig skal vise folket hvor mye han har gjort for tryggheten i Norge. Han pumper sine egne embetsmenn for bekreftelser av egen fortreffelighet, som han deretter soler seg i. Hadde det ikke vært så hjelpeløst, og tidvis ufrivillig komisk, ville denne statsbetalte valgkampfilmen fremstått som et alvorlig overtramp.

Filmens åpning er klassisk Frp-polemikk. Anundsens verdensbilde er at mediene (der nesten alle er fiendtlige) alltid er opptatt av å fremstille det negative ved de politiske sakene. Det er dette han vil rette opp. Og det kan han saktens ha bruk for. Som justisminister har Anundsen stått i stormen i en rekke saker, ikke minst når det gjelder asylbarna. At det først og fremst er Stortingets kontrollkomite som har påført ham stikk og hogg, nevnes selvsagt ikke. For en politiker som brant lokalavisa på bålet i protest, er de politisk korrekte mediene en bedre skyteskive. Hatet mot de såkalte PK-mediene er høyst levende, særlig i Frp's ytterkant.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det får vi tåle. Et viktigere spørsmål er om Anders Anundsen bryter grenser mellom politikere og embetsverk og mellom partimakt og statsmakt. Nå er det selvsagt ikke noe nytt at politikere skryter av seg selv. Det har de gjort i noen tusen år. I vår tid er det heller ikke uvanlig at statens apparat og statens penger brukes til å fremme partipolitiske interesser. Det tallrike korpset av informatører og rådgivere som enhver statsråd omgir seg med, har bl.a. som oppgave å spre sjefens synspunkter og interesser, og beskytte ham eller henne mot negativ omtale. Grensen mellom hva som er partipolitikk og hva som er regjeringsoppdrag, er altså flytende og uklar.

Likevel er det ingen tvil om at Anundsens video bryter nytt land og flytter grenser. Noe liknende har ikke vært sett siden embetsverket kastet seg inn på ja-siden foran folkeavstemningen om EU i 1972. Filmen er ingen opplysningsvideo slik Anundsen selv påstår, men et rent propagandaverk som lanseres midt i en kritisk valgkamp for statsrådens parti. Hadde en statsråd i den rødgrønne regjeringen gjort noe liknende, ville kritikken fra Anundsen og Frp vært høylytt og giftig. Det er ikke en spekulasjon. I 2010 drøftet kommunalkomiteen statsråders bruk av embetsverket på politiske arrangementer i og utenfor valgkamper. Det gjaldt et forslag Anundsen var med på å fremme. I sin merknad skrev hans partifeller:

"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er av stor betydning at embetsverkets samkvem i politisk ledelse i sine fagdepartementer avgrenses tydeligere enn det som i dag er tilfellet, særlig når det gjelder deltakelse i valgkamper og partipolitiske arrangementer."

Justisministeren viser ingen slik tilbakeholdenhet i sin videopropaganda. Tvert i mot er den bygd rundt intervjuer med sentrale embets- og tjenestemenn innenfor justissektoren. Og det er Anundsen som opptrer som journalist, i hvert fall er det han som stiller spørsmål. De er stort sett av en slik karakter at hans underordnede ikke kan opptre kritisk. Eller de er fulle av pålagte premisser og skrytende konklusjoner. Anundsen vil ha bekreftet fra politiet at det har foregått "utrolig effektivisering", at "man får mye ut av ressursene", at det foreligger en "utrolig statistikk" og at Oslo-politiet har fått en "superbåt" osv. Overalt er fremskrittet skinnende under det nåværende styret i Justisdepartementet. Det er skryt ved stedfortreder. Og det lyder som en propagandafilm om kornhøsten i Sovjetunionen.

Det blir ikke bedre av at landets justisminister nærmest fremstår som en guttunge i en lekebutikk når han får vise fram automatvåpen, skjold, hjelmer, helikopter og annet politiutstyr. Den paramilitære beredskapstroppen er åpenbart Anundsens hjertebarn. Gutten i oss nikker gjenkjennende når statsråden får styre politiets "superbåt" til 15 mill. kroner, men det har neppe noen betydning for landets trygghet og beredskap.

Da Anders Anundsen startet opp som justisminister var det en alminnelig oppfatning at han hadde format til å bli en god statsråd. Han er jurist, var en profilert og effektiv parlamentariker og en god kommunikator. I stedet har han blitt en av regjeringens mest omstridte statsråder med stadige nederlag og sår i møtet med Stortinget. Det er ikke bare opposisjonen som har gått løs på ham, også støttepartiene Venstre og KrF har fått Anundsen i halsen.

I denne situasjonen har han lenge valgt en umulig kurs for en politiker: Å forholde seg mest mulig taus. I et slikt perspektiv er det ikke vanskelig å skjønne at han har et sterkt behov for å komme med sin versjon av historien. Å få fram det han anser som meget gode politiske resultater. Det er aldri lett når politikeren har lagt seg ut med mediene, og når mediene er sterkt kritiske til vedkommende. Kanskje var det derfor Anders Anundsen ville skape sin egen kanal til folket. En ting er sikkert: den negative omtalen av filmen gjør at den blir sett av mange. Og den vil bli hyllet av Frp?s tilhengere som også vil snakke om de politisk korrekte medienes forfølgelse av partiets statsråder, medlemmer og tilhengere. I lengden er det likevel liten trøst i offerrollen. Det gjelder både Anders Anundsen og partiet hans.