Varslersakene mot Trond Giske er i ferd med å rive landets største parti i biter. Håndteringen har vært svært kritikkverdig og bidratt til å så tvil om partiets lederskap. Sentrale Ap-politikere har skapt inntrykk av at man er mer opptatt av makt og posisjoner enn av å ta vare på varslerne og gjøre opp urett. Med det bidrar også denne saken til å sette politikken i vanry. Riktignok bør alle være klar over at politikk handler om makt og at det ofte er heftigere kamper innad i partier enn mellom dem, men i Ap har maktsyken tatt overhånd og splittet partiet. Ledelsen fremstår som i strid med seg selv og ute av stand til å lede når det trengs som mest.

Partileder Jonas Gahr Støre ble til slutt tvunget av avsløringer i mediene til å reagere overfor sin nestleder. Det er langt i fra den handlekraften man må forvente av en person som har ambisjoner om å være landets statsminister. Partiet unnskylder tafattheten med at #metookampanjen har skapt et skille i norsk offentlighet som flere har vansker med å håndtere. Det er riktig at den internasjonale vekkelsen har fått øynene opp for omfanget av seksuell trakassering i arbeidslivet og kommet som et sjokk på mange, men varslingene mot Giske har ikke vært en overraskelse. Støre innrømmer at rykter om Giskes oppførsel har versert i årevis uten at partiledelsen har tatt tak i det. Mange i og utenfor partiet har visst om og vært vitne til det som nå kalles kritikkverdig og «upassende oppførsel av seksuell karakter». Det er ikke en kampanje som med ett har gjort oppførselen uakseptabel. Det var den også før #metoo.