Forskjell på liv og lære i arbeiderbevegelsen

Ap må kvitte seg med partisekretæren

Fagbevegelsen og Ap bør skaffe seg ledere som ikke er på valg.

Kommentar

Det er flere grunner til at høyrepartiene kom bedre ut av vinterens metoo-varslinger enn Ap. Det har vært mest fokus på de politiske, som åpenbart spilte en viktig rolle, men kan en annen forklaring være organisatorisk? At høyresida rett og slett er bedre arbeidsgivere?

Mens Ap holder seg med en valgt partisekretær, som er en del av den politiske ledelsen og en ettertraktet maktbase, har regjeringspartiene en generalsekretær som er utnevnt av sentralstyret. Generalsekretæren kan sammenliknes med en daglig leder som har det operative arbeidsgiveransvaret.

Da det smalt i Høyre i vinter måtte Erna Solberg på banen, men i all hovedsak var det generalsekretær John-Ragnar Aarset i Høyres Hus som holdt i saken og svarte på spørsmål fra pressen. Det kan synes som en bekvem rollefordeling, men handler om ryddighet og tydelighet.

I Ap var det uryddig fra dag en. Varsler ble håndtert på ulikt vis, av ulike mennesker. På Stortinget var det en salig røre. Den politiske ledelsen ble raskt kritisert for å ta parti for eller mot varslerne, for eller mot en mektig nestleder. Ikke minst rammet mistilliten partisekretær Kjersti Stenseng, som i utgangspunktet var riktig adresse for varslerne, men flere stilte som krav at hun skulle holdes utenfor. De mistenkte at partisekretæren hadde valgt side og var mer opptatt av stemmene på neste landsmøte enn deres skjebne, et inntrykk Stenseng gjorde sitt beste for å bekrefte i intervjuer og i handling.

Det som skjedde i fjor vinter må for mange i Ap ha virket som et uhyggelig ekko av Valla-saken, som også handlet om en personalsak og LOs rolle som arbeidsgiver, men som raskt eskalerte til en politisk maktkamp. Da LO-leder Gerd-Liv Valla måtte gå av i 2007 som følge av trakassering, fikk LO en alvorlig lærepenge som satte støkk i hele fagbevegelsen. Det var et tidsskille.

Arbeidstilsynet kom med fire ganske oppsiktsvekkende pålegg til LO, landets største arbeidstakerorganisasjon. De handlet om helt grunnleggende plikter for en arbeidsgiver, plikter LO hadde forsømt, eller rett og slett ignorert. Forskjellen på liv og lære var sjokkerende.

Professor Hege Skjeie sa den gangen: «Det lureste LO kan gjøre med en gang er å skaffe seg en generalsekretær.»

Skjeie mente at den tillitsvalgte lederen bør konsentrerer seg om å lede LO som en kamporganisasjon og overlate det operative arbeidsgiveransvaret til andre.

Det er lite som tyder på at verken LO eller Ap vil følge hennes råd, men diskusjonen er i gang begge steder. Erkjennelsen har seget inn, at gårsdagens kamporganisasjon ikke er ideell for det moderne arbeidsliv, ei heller for et politisk parti. Innvendingene er forståelig nok preget av en viss nostalgi; slik har det alltid vært. Men også av realiteter og frykt for å skape avstand mellom organisasjonen og den politiske ledelsen.

Dette er ikke bedrifter og konserner, det er ikke vanlige jobber.

Jo, det er det, og. Folk må behandles anstendig og ryddig, selv om de er politisk engasjert.

En av Vallas våpendragere den gangen, Fagforbundets leder Jan Davidsen, hadde flere år tidligere erkjent rollekonflikten og ansatt en administrasjonssjef i eget forbund. Brannmannen ba dessuten om profesjonell hjelp da han skulle ta over som forbundsleder fordi han ikke hadde ledererfaring. Tidligere LO-leder Yngve Hågensen erkjente på samme måte: «Vi ble jo faen ikke valgt fordi vi var gode arbeidsgivere.»

Både Ap og LO er politiske organisasjoner som favner bredt, og hvor de interne feidene og motsetningene kan være harde. Personkonflikter er snarere regelen enn unntaket. Det er dessuten organisasjoner som er sterkt preget av lojalitetskrav og indre justis. Det er «oss mot dem». Varslene i Ap ble derfor ikke bare en personalsak for ledelsen; det ble også et spørsmål om hva som var best for partiet. Noen var fristet til å knuse varslere for å lage sin omelett.

Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole, sa den legendariske partisekretæren Haakon Lie. Han hadde ikke KrF i tankene. Men det er et sitat som inntil nylig ble gjengitt til brummende latter i forsamlingen: Hø-hø-hø.

I et moderne og likestilt arbeidsliv er en slik autoritær ledelse utdatert, ikke minst takket være arbeiderbevegelsen. Derfor er det et stort paradoks om ikke LO og Ap selv klarer å overholde de rettighetene og pliktene som er kjempet fram. Hø-hø, var jo noe arbeidsgivere i gamle dager prøvde seg med når tillitsvalgte stilte krav. Hø-hø, sa vi før metoo.

Kampen har handlet om å stilne disse hø-hø-ene, ikke dyrke dem som om de er en verneverdig kultur.

I LO hevder man at Valla-saken både var en vekker og et vannskille. Den førte til endringer som seinere ledere har vært pådrivere for. En drivkraft i arbeidet er at man er livredd nye mediestormer, men alt tyder på at det måtte til for å røske opp i en ukultur. Det hadde ikke skjedd uten at noen var modige nok til å varsle.

Derfor må også kamporganisasjoner, som ønsker endring, legge til rette for at de kommer. Ikke bare i resten av samfunnet, men hos dem selv.