Ap og den nye individualismen

«Den nye kulturen er mest tragisk for dem som sitter på toppen av gamle strukturer og ser at respekt og oppslutning krymper.»

En generasjon kjennetegnes av kollektiv bevissthet som skapes av begivenheter, mennesker og myter. Vi tilhører den første generasjon av nordmenn som ble født inn i velferdsstaten: fra starten av Ap's solide storhetstid rundt 1950 til 1973, da Carl I. Hagens parti ble etablert på Saga kino, og kronprins Haakon Magnus ble født på Rikshospitalet; hver på sin måte individualister som ikke underkastet seg gammel konformitet.

Vi vokste opp med velstandsutvikling: fjernsyn, hygienisk blokkleilighet, ferdighus, selvbygget hytte, svømmehall, lengdeløpsskøyter, privatbil, barnehager, flotte skoler, arbeid til alle, studielån og interrail. Et stabilt fellesskap var hverdagens ramme, også boligrenten var stabil og sosialdemokratisk. For vår generasjon ble dette symboler på velferdsstaten. Lukten av klor i svømmehallen får oss fremdeles til å tenke på barndommen og Einar Gerhardsen. Det var byggeklosser i vår kollektive bevissthet, ga oss følelse av å være med i et stort prosjekt. Selv om vi var barn. Det handlet om identitet, fornemmelse av felles retning og formål. Skulle det gå oss vel i livet, måtte vi være gruppe og holde fast ved felles verdier, dosert av paternalistiske foreldre, onkler, tanter, lærere, skolepsykologer, leger og politikere. I dag er denne bevisstheten svekket og har tapt sine felles mål.

I tråd med framskritt i demokrati og frihet har nye velgere fått en annen erfaring: I stedet for autoritær formaning fikk de bekymrede og skuffede foreldre og lærere. Bak det hele en ny form for makt: Hvis de ikke oppførte seg, ble de nedkalt til et velmenende byråkratisk tapersystem av skolepsykologer, sosionomer, sosiallærere, familieterapeuter og samarbeidsutvalgsmøter. En bløt profesjonalisert makt. Både i kulturen og for den enkelte framstår etter hvert selve den tvangsmessige terapeutiske konformiteten som fiende og motstander. Her er de unge mer på parti med Carl I. Hagen enn Frp selv aner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skolen og de andre velferdsinstitusjonene var for noen tiår siden del av et stort framskritt som ga verdighet. De passet vår generasjon. I dag er det paradoksalt hvor dårlig de passer. Foreldre føler seg mer fremmedgjort som deltakere i barnas skole enn på andre livsarenaer. Enda verre er det med helsevesenet som ikke makter å gi enkeltmennesket moderne rettigheter. Systemet står i dag i en uforståelig og urimelig kontrast til idealer om frihet og innflytelse for den enkelte. Det er ikke enkel politisk pedagogikk å forklare velgerne at vi er for rike til å bruke penger på å rette opp skjevhetene, at miljøet bedres ved å forurense mer fra gasskraftverk, at mer gjennomsubsidiert usunt kjøtt er et ernæringsmessig framskritt, at renten ikke kan styres, at en sykepleier og lærer som flytter sammen, ikke har råd til å kjøpe seg toroms på Grünerløkka, at boligsituasjonen for studenter forverres.

Den nye individualismen er ingen tragedie. Det bør ses som framskritt at folk er blitt mer selvsikre og kravstore, mer ressursrike og aktive i å forme sin egen virkelighet. De som mener at den nye individualismen og de saksorienterte politiske ytringsformer ødelegger fellesskap og ansvar, bør huske at mens det store systemet regnet på landbruksstøtte, oljefond, kroner og kompensasjoner, har ungdommelige aksjoner jobbet med fred, miljø, likestilling og menneskerettigheter. Selv de utskjelte mediene har underliggende positive verdiakser: miljøskandaler, internasjonal lidelse, korrupsjon i eliten og krenkelse av mennesker er nyheter og oppslag som selger. Selger fordi de engasjerer. Og krig er nok vanskelig å utkjempe med individualister uten respekt for nasjon og ideologi.

Felles for dagens unge postmoderne generasjon er at den ikke har et prefabrikkert ideologisk manuskript som foreskriver hvem de skal være, hvordan de skal leve, og hva de skal mene. Klassekultursystemet som den gamle partistrukturen bygger på, er forkastet. Livsførsel og interesser er ikke lenger klassespesifikke. De unge ser den politiske eliten i Arbeiderpartiet holde hverandre i hendene og synge kampsanger fra 30-tallet og synes det er patetisk. De krysser lett sosiale grenser, og bevilger seg selv betydelig større spillerom for identitetsdannelse enn tidligere generasjoner.

Den nye kulturen er mest tragisk for dem som sitter på toppen av gamle strukturer og ser at respekt og oppslutning krymper. De skylder lett på egoistiske velgere, historieløs ungdom, forfall i borgerlig offentlighet og den frekke populisten Carl I. Hagen. De nye mekanismene og verdiorienteringene ser ut til å være usynlige for Arbeiderpartiet og det gamle politiske system. De ser «passivitet», «egoisme» og «uansvarlighet» som årsaker til at folk vender dem ryggen. De burde heller forstå de nye verdiene, uttrykksformene og respektere framskrittet i redusert underdanighet og sterkere individer.

I dag finnes ikke lenger en felles myte eller deltakelse i ett felles prosjekt, men kryssende og midlertidige subkulturelle deler av en samlet generasjon som gradvis har fått individuell frihet som grunnvilkår. Spør vi hva som er ungdommens felles klippefaste utgangspunkt, er svaret at spørsmålet er feil: Hva er egentlig poenget med det «klippefaste», er det å underkaste seg autoritær ideologi? Er det livsvarig medlemskap i Heimevernet, Jern & Metall eller Rotary? Klarer vi oss ikke bedre uten tvangsmessig konformitet? Hvorfor kan vi ikke bruke friheten, markedet og velferdsstaten våre foreldre og besteforeldre har gitt oss? Var ikke det poenget?

Det er bedre og mer realistisk at organisasjoner dør eller reformeres enn at befolkningen med ungdommen i spissen skal skjelles ut mens de vender ryggen til et stivt og foreldet system. Partimønsteret vårt er fra rundt 1920, og selve formen er basert på små eliter med store sekretariater som bestyrer passive og stabile masser. Systemet med store organisasjoner i de tusen komiteers irrganger er et rundt femti år gammelt system med samme grunntrekk. Verdiene de står for er snevert knyttet til produksjon og profittfordeling. Disse systemene er ikke lenger i inngrep med nye generasjoner og nye verdier. Et eksempel: overfor den genmanipulerte maten virker det etablerte system handlingslammet. Men de uregjerlige «individualistene» av noen forbrukere vil ikke kjøpe slik mat, og viser dermed en av de nye typer politiske handlinger.

Det kan tenkes at de gamle strukturer har vært gode. Vår generasjon hadde en rimelig følelse av å tilhøre et godt og demokratiske prosjekt. Disse strukturene har nå lite å tilby, ideologiene slår ikke an, språket og kompromisskunsten de besitter er ikke tillitvekkende, og de mangler evne til å forstå de nye individer, som faktisk har gode verdier. De forlanger å forme sin virkelighet og sitt samfunn på nye måter, med større rom for individualitet. Individets nye rett til deltakelse i sitt livsprosjekt gjennom kanaler og former som passer dem, kan være et like stort framskritt som da den individuelle stemmeretten kom. (Også den ledsaget av kritikk fra eliter som syntes folk ikke hadde det rette samfunnsansvar til å forvalte stemmerettsmakt.) Opprøret mot Arbeiderpartiet er både et demokratisk framskritt og har store likhetstrekk med et tradisjonelt foreldreopprør, en protest mot sure, gammeldagse og formanende foreldre som «vet» hva som er best for oss. Og som kjefter på oss når vi ikke gjør som de sier.

Vi anbefaler ikke formelt kollektivt selvmord i de gamle bastioner, men antyder at de som raskest og best lager nye alternativer i innhold og form, tilhører framtida. Det går ikke bra så lenge Frp har forstått dette best.