TRENGS DISKUSJON: Statsministerens kontor sa i fjor nei til å gi ut kalenderen til statsminister Erna Solberg og viste til at avtaler i en kalender ikke er offentlige dokumenter. Alstadsæter etterpør en større diskusjon om offentlighetslovens innretning, og avveiningen mellom ulike hensyn. Foto: Svein Ove Ekornesvåg / NTB scanpix
TRENGS DISKUSJON: Statsministerens kontor sa i fjor nei til å gi ut kalenderen til statsminister Erna Solberg og viste til at avtaler i en kalender ikke er offentlige dokumenter. Alstadsæter etterpør en større diskusjon om offentlighetslovens innretning, og avveiningen mellom ulike hensyn. Foto: Svein Ove Ekornesvåg / NTB scanpixVis mer

Åpenhet:

Åpen agenda

Norge er, og skal forbli, et av verdens mest åpne samfunn.

Meninger

Dagbladet tar feil når de på lederplass 9. juli skriver at norsk offentlighet går mørkere tider i møte.

Saken om innsyn i statsministerens kalender har vist vanskelige dilemmaer ved praktisering av offentlighetsloven. Spørsmålene saken reiser gjelder imidlertid ikke først og fremst innsyn i statsministerens kalender, men innsyn i alle offentlige ansattes kalendre, f.eks. ansatte i NAV eller i barnevernet.

Ombudsmannens konklusjon i saken er prinsipielt viktig fordi den åpner for at det kan gis innsyn i alle offentlige ansattes kalendre. Det er bred enighet om at sakspapirer skal være åpne for innsyn. Den enkeltes organisering av egen hverdag er noe annet.

En elektronisk Outlook-kalender brukes til å holde orden på egne avtaler og aktiviteter, og både private avtaler, møter, huskelapper og annet registreres i kalenderen. Oppføringer tas ofte inn i form av stikkord, og vil ofte gi feil informasjon om hvilke møter og avtaler som faktisk er gjennomført.

En kalender er et planleggingsverktøy, ikke et saksbehandlingssystem. Innsyn i en kalender vil blant annet gi anledning til å kartlegge bevegelsesmønsteret til den enkelte. Hensynet til personvern og sikkerhet tilsier derfor at en kalender skal kunne unntas offentlighet.

I fjor ba Dagbladet om innsyn i hele statsministerens kalender over en periode på ca. seks måneder. Statsministerens kontor sa nei til å gi ut kalenderen og viste til at avtaler i en kalender ikke er offentlige dokumenter. Et slikt omfattende innsyn vil også gi detaljert kunnskap om statsministerens bevegelsesmønster og daglige rutiner. Denne informasjonen vil kunne misbrukes hvis den havner i gale hender.

Statsministerens kalender er derfor gradert og taushetsbelagt etter sikkerhetsloven, og dermed unntatt fra offentlighet.

Dagbladet klaget til Sivilombudsmannen, som på sin side konkluderte med at noen avtaler i en kalender er offentlige dokumenter. Ombudsmannens konklusjon betyr at det skal gis innsyn i avtaler som anses som offentlige dokumenter, med mindre det finnes lovhjemmel for å unnta. Ombudsmannens konklusjon innebærer også at hver enkelt avtale i en kalender må vurderes konkret når noen ber om innsyn. Dette vil kreve betydelige ressurser.

Offentlig forvaltning skal være åpen. Men når man vet hvilket press de ansatte i enkelte etater, som for eksempel NAV og barnevernet, er for blant annet trusler om hevnaksjoner, bør det i alle fall være grundig gjennomtenkt av lovgiver før det åpnes for å gi tilgang til et slikt instrument for overvåkning av de ansattes hverdag.

På bakgrunn av dette ønsker regjeringen å fremme en sak for Stortinget om kalenderinnsyn. Regjeringens forslag er å gi forvaltningen en mulighet, men ingen plikt, til å unnta avtaler i elektroniske kalendre.

Forslaget vil gi hjemmel for unntak, uten en ressurskrevende gjennomgang av hver enkelt oppføring. Forslaget vil altså ikke stenge for innsyn og det er derfor feil når Dagbladet skriver at «det ikke lenger skal være mulig for folk eller pressen å be om innsyn i statsministerens eller ordførerens møtekalender». Forslag gir ingen utvidet mulighet til å unnta annet enn selve kalenderavtalen fra innsyn.

Siden offentlighetsloven ble vedtatt har vi sett en formidabel teknologisk utvikling. Utviklingen gjør at alle, også ansatte i det offentlige, jobber på en annen måte enn tidligere. Når ny teknologi tas i bruk, produseres mer og annen type informasjon enn tidligere. Dette gjør at det finnes mer informasjon å be om innsyn i.

Dermed utvides innsynsretten rent faktisk. Dette gir grunn til å spørre om opprinnelig balanse mellom åpenhet på den ene siden, og andre viktige hensyn som for eksempel personvern og sikkerhet på den andre siden, er forrykket siden loven ble vedtatt. Dette er en større diskusjon om offentlighetslovens innretning, og avveiningen mellom ulike, viktige hensyn. Diskusjonen er krevende, men helt nødvendig i årene fremover. Regjeringen inviterer alle, også pressen, til å delta.