Åpen dør?

Justisminister Storbergets ikke spesielt imponerende frontalangrep på biskop Kvarme for dennes håndtering av «homovielsen» i Kampen kirke, har gitt norske kirkeledere anledning til å forflytte sakens fokus til et annet sted enn det bør være. Brått er Oslos biskop blitt et mobbeoffer, en ufortjent utskjelt embedtsmann som bare gjør jobben sin. Den rollen bør han ikke få beholde lenge.

Det ligger en nesten guddommelig (?) ironi i at da saken i Kampen kirke tilspisset seg, så samlet den seg om ett avgjørende punkt: Skulle døren mellom kirkerom og våpenhus være åpen eller lukket. I et vidløftig biskopelig resonnement ble det i fullt alvor hevdet at med åpen dør ble våpenhuset en del av kirkerommet, og dermed ble partnerskapet inngått (i våpenhuset) i kirkens rom. Deretter fulgte biskopen (delvis via domprosten) med noen upresise betraktninger om at forbønnshandlingen liknet litt for mye på en vigselshandling; bl.a. ved overrekkelser av ringer ved alteret, og at de gikk sammen ut av kirken under en velkjent brudemarsj.

Men det handlet altså helt konkret om åpen eller lukket dør. Slik vil «Kampen-saken» forbli en historisk metafor om den kirkelige prosess vedrørende homofiles rettigheter i kirke og samfunn.

Så rykker kirkelederne ut. Saken handler ikke om homofili, påstår de – det handler om respekt for kirkemøtets vedtak mot den nye ekteskapsordningen som inkluderer både heterofile og homofile par. Og det henvises til kirkens lære. I forbifarten kan man selvsagt spørre om kirkens lære ville blitt endret om Kirkemøtets flertall hadde støttet den nye loven? Ville Biskop Skjevesland da med like stor entusiasme snakket om kirkens demokratiske vedtak og enkeltpresters plikt til å innrette sg etter disse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det kirkelige demokratiproblem vil – som i alle demokratiske ordninger – være følgende: Hvordan håndterer man mindretallet? Det samme Kirkemøtet gjorde også andre vedtak; det støttet homofiles rett til å være prester. Dette utløste selvsagt store protestaksjoner. Flere prester har bedt om alternativt bispetilsyn, og saken er heldigvis tatt på alvor.

Når konservative prester får samvittighetsanfektelser blir de hørt. Helt opp på bispemøte- nivå.

Nå handler det om oss «liberale». Hvilken støtte gir kirkelederne til vår samvittighet? Om et homofilt par kommer til meg med ønske om å bli viet, så ønsker jeg å strekke meg langt – aller helst å umiddelbart gi dem mitt «ja». Men jeg vil helst slippe å utsette deres kjærlighetsliv for spissfindig jus (kan jeg fikse litt på det nåværende ritualet?), eller demokratisk/byråkratiske betraktninger om plikt til å følge tilfeldige flertallsvedtak i Kirkemøtet.

Kunne biskoper og Kirkeråd ta følgende inn over seg: Hvordan skal vi som gjennom år har kjempet for homofiles rettigheter få anledning til å følge vår samvittighet? Kan vi også få en privat biskop? Kan vi boikotte og kan vi bedrive sivil ulydighet i forhold til kirkelige flertallsvedtak?

Inntil den dag som heldigvis ikke er langt unna: at det kirkelige flertall endres også her. Da vil noen av oss synge lovsanger – biskopene Kvarme og Skjeveland velger vel klagesangene. Men vi skal love dere: Vi vil behandle mindretallet ordentlig. Ingen skal tvinges! Det skal ikke brukes maktspråk. Vi blir uansett mange nok prester som vil vie homofile par.