Future på scenen i London i januar. Foto: Richard Isaac/REX/Shutterstock
Future på scenen i London i januar. Foto: Richard Isaac/REX/ShutterstockVis mer

Åpen framtid - sangen om den knuste drømmen

Fra Chopin via italodisco til Future og Atlantarap, via en brukthall i Helsingør.

La meg bli litt personlig, det er vel lov i en spalte som det her? Jeg er ikke en av dem som syter over at hip hop ikke var det den en gang var, det er jeg tvert om dritglad for, musikken hadde neppe beholdt sin relevanse om den for evig og alltid forble der den var et eller annet uspesifisert punkt på nittitallet (om det først skulle vært på den måten, ville jeg uansett mye heller stoppet tiden et sted på åttitallet, men det er en annen historie).

Men det er klart, man savner jo visse ting. Høyt oppe på den lista for meg er en spesifikk følelse jeg husker som ennå ganske purung og over gjennomsnittet dedikert hip hop-lytter på nittitallet. Så dedikert at jeg også hadde begynt å kjøpe skiver innenfor kildematerialet til den dengang hovedsaklig samplebaserte musikkformen.

Følelsen jeg snakker om er det rushet som inntraff når man satt stiften på et tilfeldig innkjøp fra en bruktsjappe, og kjente en umiddelbar gjenkjennelse -dette visste man at man kjente fra en rapskive, men hvilken? Kanskje tok det opptil noen minutter, i noen tilfeller kanskje timer, men så -det rushet der, når man forbandt disse to låtene sammen, desto større når bruken av kildematerialet var totalt uventet, uten noen naturlig musikalsk eller ideologisk forbindelse. 

Man kjøper jo fortsatt skiver, men denne opplevelsen er nokså sjelden i disse dager, av mange grunner. En ting er at informasjonen er så lett tilgjengelig på nett stort sett, i den grad nye låter lener seg på kildemateriale er det som regel omtalt i den første bloggposten man leser om en ny låt, før man har hørt låta engang. Bruktsjapper er heller ikke det de engang var.

Men for noen uker siden var jeg på en jobbreise i Helsingør, dette forblåste lille hølet av en dansk småby hvor Shakespeare av en eller annen grunn la handlingen til sitt skuespill «Hamlet» til. I et ledig øyeblikk, i en bakgate, snublet jeg inn døra til en ordentlig, old school brukthall, av den typen jeg tilbragte litt for mange timer inne i det fine været på nittitallet, på jakt etter "sort guld" i form av vinylplater.

En drøy halvtime og knappe hundre danske kroner senere spaserte jeg ut med et mildt sagt eklektisk utvalg skiver, blant annet en sovjetisk innspilling av det armenske nasjonalkoret fra 1961, John Martyns glimrende Phil Collins-produserte 1981-skive «Glorious Fool»  ...og funnet innerst i et lite hjørne med en knippe ostete syvtommere: Gazebos makaløse 1983-hit «I Like Chopin».

Det var da den inntraff igjen, den kjære gamle følelsen, når jeg vel hjemme, på søndag ettermiddag, satt sjutommeren på platetallerkenen. Hvor i huleste var det jeg kjente dette innledende riffet fra?! Svaret tok meg et minutt eller to, og var så overraskende at jeg metaforisk sett nesten gikk i bakken. Det var jo fra min favorittlåt med Atlantarapperen Future, det i utgangspunktet bortgjemte mikstapesporet som tidligere i år endelig fikk en offisiell utgivelse på albumprosjektet til produsentene J.U.S.T.I.C.E. League; Den moderne klassikeren «Substitute Everything»!

Definitivt et eksempel på et høyst ulogisk samplevalg. Eller?! Den neste gledelige overraskelsen kom når teksten til Gazebos original etterhvert nådde gjennom ved lytt nummer to. På tross av låten bærer tydelig preg av å være skrevet av en person med engelsk som ustødig andrespråk, er det nemlig en forbausende fokusert låt. Refrenget og tittelens påstand er plassert i fortid, som et symbol på tapt uskyld, noe følelsesmessig som har gått tapt for alltid, og sammen med det også evnen til å nyte Frédéric Chopins sentimentale musikalske gleder; 

Remember that piano
So delightful unusual
That classic sensation
Sentimental confusion

Used to say
I like Chopin
Love me now and again

Jeg er temmelig bombesikker, ja, jeg kunne satt penger på at Future aldri har hørt Gazebos original (det var jo produsentene som lånte riffet, samt et par av akkordene derfra). Og nå kommer vi endelig til det som gjør denne anekdoten relevant i en spalte om tekst i popmusikken; allikevel endte han opp med å la disse akkordene føre ham til et tekstmessig ståsted, en emosjonell grunntone, som er forbausende lik den i Gazebos original.

«Substitute Everything» er nemlig selve kroneksempelet, den aller mest perfekte av en lang rekke glimrende låter Atlanta-rapperen har laget om eksakt samme tema. En slags moderne blueslåter, som handler om det å ruse seg (på reseptbelagte morfinpreparater) nettopp for å bevisst bedøve sitt eget følelsesliv, rømme fra emosjonelt press og stress;

I'm takin pain pills, I'm takin pain pills (why?) 
Wishing it can take away the pain 
Smoke a lot of kush, I smoke a lot of kush (for what?)
Thinking I can blow away some things 
I'm sippin codeine, I'm sippin codeine (why you sippin?)
Wishing I could slow down fame

Og så, i den lille overgangen, kommer Futures egen bakgrunnsvokal inn og agerer, som han så ofte gjør, som sitt eget greske kor ved å stille spørsmålet;

(How you manage this lifestyle?)
I'm tryin' to substitute everything
I'm tryin' to substitute everything

En perfekt låt spør du meg. Og det perfekte eksempel på det store paradokset innen så mye moderne rap, R&B og musikk som ligger i skjæringspunktet mellom de to. De aller mest følelsesladede og emosjonelt gripende øyeblikk, kommer som oftest når sangeren/protagonisten erklærer sitt eget følelsesliv for dødt, fraværende, nummet, eller som her; bedøvet.