Åpen likkiste

Seriene som skapte sensur.

TEGNESERIE: Øynene som stirrer ut mot leseren fra omslaget til Iskalde grøss er sløve. Munnen er halvåpen og siklende, huden tilsynelatende like dau som det flate håret.

Dette er en dauing i Jack Davis\' strek som på denne måten presenterer grøssene som herjet ungdomssinn i USA på femtitallet. En type grøss som skapte furore, foreldrestorm og påfølgende sensur av seriemediet.

Skrap i overflaten

Det er en ny vår for femti år gamle tegneserier fra USA i Norge. Månedsmagasinet Nemi har sørget for det, ved å trykke opp skrekkserier fra MAD-utgiveren Gaines\' serie med skrekkblader. Bladene ble utgitt under navn som «Tales From the Crypt», «The Crypt of Terror», «The Haunt of Fear», «Weird Science», «The Vault of Horror», «Crime- og Shock SuspenStories» m.m.

Disse utgivelsene gikk godt en stakket stund. Gaines hadde med seg på laget en rekke svært unge serieskapere, de fleste var nylig hjemkommet fra andre verdenskrig og de var relativt desillusjonerte og skarpe i kantene.

Et viktig trekk ved denne generasjonen serieskapere var å skrape i overflaten på den amerikanske drømmen. Dette til de grader at «the moral majority» rynket på nesa, og ansporet av en beryktet senator den gangen: antikommunisten Joe McCarthy, samt en streng psykolog: Fredric Wertham og hans «Seduction of the Innocent» fra 1954, ble et kodeks skapt av de største forlagene. The Comics Code Authority skulle borge for familievennlige serier uten såkalte overtramp. Dette betydde døden for voksenorienterte serier i USA. Selv Disneys Carl Barks fikk problemer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Godt utvalg

Utvalget i Iskalde grøss er hentet fra flere av ovennevnte hefter. Det er et godt utvalg. Spesielt interessant er opptrykket av «The Orphan», her «Foreldreløs», som Wertham trakk fram som et skrekkens (sic) eksempel i sin bok.

 SKUMMELT: Seriene i «Iskalde grøss» representerte noe nytt i seriekunsten.
SKUMMELT: Seriene i «Iskalde grøss» representerte noe nytt i seriekunsten. Vis mer

Den handler om, på åtte intense sider, ei jente på ti år som har problematiske foreldre. Far drikker, mor knuller på si, og jentungen lider.

Som hun uttrykker det midtveis: «Jeg vet ikke hvem jeg hatet mest ... pappa som kjeftet og slo og var full hele tiden, eller mamma som ikke ville vite av meg ...»

Vel, historien avsluttes med mordet på faren, moras besvimelse over dette og elskerens flukt fra åstedet. Wertham hisset seg opp over at mor og elsker havner i stolen for mordet på den umulige fylliken. Og at jentungen blunker lurt mot leseren i siste rute og avslører at det er hun som er morderen.

Voksne serier

Utvalget består av 22 historier, alle med en svært moralsk bunn. Det kan synes som om umoralen i historiene ender på et svært moralsk ståsted. En gammel poesielskende herre myrdes av den yppige hustruens elsker, for så å la elskeren ende på death row. Hvem er den moralske vinner her? Jo, en reinkarnert gamling i form av en ape. Provokasjonene i disse seriene lå vel i ståstedet fortellerne valgte, et slags bibelsk syn på de kalkede graver?

Denne utgivelsen er i dag først og fremst interessant på grunn av en historisk kontekst som går på et ønske om brudd mellom uskyldig, men likevel voldelig familiemoro, og et etter hvert voksnere publikum som krevde mer av tegneseriene.

Grøssene til Gaines ville gjøre tegneseriene voksne. Gaines tapte i det korte løp, men serieskapere som Crumb, Cowles, Pratt og en sann hærskare franske serieskapere har drevet arven videre.

Høylitterær stil

Forordet til Haakon W. Isachsen åpner for en historisk forståelse for disse serienes plass i det da trange amerikanske samfunnet. Jeg kunne likevel ønske meg sterkere politisk vri på sensurpolitikken Gaines ble utsatt for. De to oversetterne, Roger Kordahl og Jens E. Røsåsen har ivaretatt det rike språket i disse seriene. Disse seriene er nemlig svært tekstrike og holder en nærmest høylitterær stil. Og humoren i grøssene er godt tatt vare på.