SLIPP LESERNE INN: Men hvem skal betale for publiseringen av forskningen som alle bør kunne se? Foto: Scanpix
SLIPP LESERNE INN: Men hvem skal betale for publiseringen av forskningen som alle bør kunne se? Foto: ScanpixVis mer

Leder forskning og åpen tilgang

Åpen tilgang til forskning: Det må til, men hvem skal betale?

Løsningen som er valgt, kan være den fornuftigste.

Meninger

I det store og det hele er det grunn til å glede seg over regjeringens mål om at alle artikler fra offentlig finansiert forskning skal gjøres offentlig tilgjengelig i løpet av 2024. De siste årenes utvikling har belyst hvorfor det er viktig å gjøre det lett for alle som måtte ønske det å få tilgang til kunnskap som er frembrakt gjennom vitenskapelige metoder. Gratiskilder med varierende grad av kvalitet og etterrettelighet henger som dugglinsende epler foran kunnskapssøkerne, mens store deler av kunnskapens grunnlag er bak et gjerde som det koster å kunne ta seg over. Å sikre at dårligere kilder ikke velges av økonomiske grunner er et viktig og nødvendig mål.

Samtidig byr omleggingen på åpenbare utfordringer. Forskningen er kanskje offentlig finansiert, men kvalitetssikring, fagfellevurdering, språkvask og publisering koster penger. Til nå har disse prosessene vært delvis utført på dugnad og delvis finansiert av tidsskriftenes betalende abonnenter. Når forskningen skal være gratis, faller viktige inntekter bort. De livsviktige abonnentene skal slippe å betale.

Enn så lenge kan det virke som om man har funnet en fornuftig løsning, som foreløpig er en prøveordning: En åpen nasjonal konsortiemodell, som så langt rommer de fire største universitetene, der institusjonene går sammen om å kjøpe inn aktuelle tidsskrifter. Løsningen er langt å foretrekke fremfor den mer amerikanske modellen, der den enkelte forsker må betale for å bli publisert, en ordning som er problematisk av mange grunner, ikke minst fra et ytringsfrihetsperspektiv.

Den foreslåtte løsningen er likevel ikke uten fallgruver. I den bebudede «publiseringskomiteen», som skal sette opp en prioritert liste over innkjøpsverdige tidsskrifter, kan det komme til å sitte folk med sterke egeninteresser og kjepphester. Og det er vanskelig å se hvordan det vil være mulig for den norske regjeringen å legge rammer for den forskningen, hvor norsk og offentlig finansiert den enn måtte være, som offentliggjøres gjennom de store internasjonale tidsskriftene. Der finnes forlag der ute som gjør store penger på å selge lukket forskning gjennom dyre abonnementer, og disse inntektene vil de neppe være villige til å gi fra seg med det første.

Åpenheten er et verdig mål, metoden så langt og for det meste fornuftig. Men fremdeles er denne prosessen en ligning med flere ukjente.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook