BEDRE ALTERNATIVER ENN Å KJØPE OMTALE: Stipendpenger til journalister er småtterier sammenliknet med det Oslo-politikerne risikerer å tape dersom de vil øke interessen for Oslo-politikken gjennom åpenhet. Da kan politisk kapital stå på spill. Men det er det eneste riktige å gjøre. Her legges Byrådserklæringen for Oslo fram på Østmarkssetra. Marianne Borgen (SV), Raymond Johansen (Ap) og Lan Marie Nguyen Berg (MDG).  Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
BEDRE ALTERNATIVER ENN Å KJØPE OMTALE: Stipendpenger til journalister er småtterier sammenliknet med det Oslo-politikerne risikerer å tape dersom de vil øke interessen for Oslo-politikken gjennom åpenhet. Da kan politisk kapital stå på spill. Men det er det eneste riktige å gjøre. Her legges Byrådserklæringen for Oslo fram på Østmarkssetra. Marianne Borgen (SV), Raymond Johansen (Ap) og Lan Marie Nguyen Berg (MDG). Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

«Åpenhet for dummies» - slik kan det nye byrådet i Oslo bidra med mer enn sponset journalistikk

Ny byrådsleder Raymond Johansen ble sitert om åpenhet og offentlighet 150 ganger i valgkampinnspurten. Det var en del av strategien for å vinne makta. Nå bør byrådet hans levere. Her er lista over enkle grep for å åpne Oslo.

Kommentar

Raymond Johansen (Ap) og byrådskameratene i MDG og SV er med rette bekymret for at journalister ikke skriver nok om Oslo-politikk og at borgerne ikke tar del i den lokale Oslo-debatten.

En årsak er selvfølgelig hardere prioriteringer i redaksjonene de siste årene. Men dette ansvaret går to veier. Det sitter mange nysgjerrige journalister i alle redaksjonene og lurer på hva som skjer i hovedstaden.

Av egen erfaring, og på vegne av flere frustrerte kolleger, er det lett å komme med eksempler på hvor unødvendig tidkrevende det er å gi seg i kast med informasjonsvokterne i Oslo kommune. Blant de generelle problemene er:

• Hemmelighetsfulle politikere som selv bryter Offentlighetsloven. Når mediene krangler lenge nok får de korreks fra Sivilombudsmannen, Kommunaldepartementet og Justisdepartementet.
• Et antikvarisk PDF-basert postjournalsystem uten søkemuligheter.
• Presseansvarlige som insisterer på å være portvoktere for etatene, men bruker dagene på møter uten å ringe tilbake eller besvare epost.

Når byråkrater, etater, bydeler og Kommuneadvokaten i hovedstaden ofte følger politikernes dårlige eksempler, er ikke det overraskende.

Selvpåført
Det som rammer interessen for Oslo hardest er trolig selvpåført av Rådhuset: Politikerne og embetsverket har gjort Oslo til en av de minst åpenhetsvennlige kommunene i landet, som overhodet ikke framstår som noe forbilde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I det daglige arbeidet vil vi journalister, dessverre, oftest lete opp informasjon der den er enklest å finne. Og det er definitivt ikke i Oslo kommune.

Før valget beklaget Johansen seg over Oslo-politikkens letthet: «I dag er det nærmest «risikofritt» å være styrende politiker i Oslo, sånn bør det ikke være.» (DN 25. august).

Det er en utfordring vi i pressen gjerne hjelper den kommende byrådslederen med å løse. Ikke helt tilfeldig er forslagene i denne kommentaren også gode verktøy for vitebegjærlige borgere og mer Oslo-journalistikk.

Å åpne Oslo kommune og de politiske arenaene for innsyn kan faktisk koste det nye byrådet langt mer enn stipendpengene de foreslår i byrådserklæringen til et knippe utvalgte journalister og bloggere. Det kan koste politisk kapital, fordi økt innsyn vil gi flere tøffe debatter om prioriteringer og politisk veivalg de neste årene.

Er Johansen og byrådskameratene likevel villige til det?

De kan trøste seg med at alle framtidige byråd og bystyrer også vil få det tøffere. Og det vil ta seg langt bedre ut foran neste valg og i historiebøkene enn sponset journalistikk om Akerselvas laksebestand eller en blogg med «fem på gata» om klesdrakten til nye byrådsekretærene.

11 forslag
Forslagene er helt gratis. Og de kommer med et løfte om at pressen skal jakte hardere på byråd-skalper framover dersom Johansen leverer åpenhet.

Dette er regel- og praksisendringer som det nye Oslo-byrådet kan gjennomføre for at det virkelig skal bli langt skumlere å være politiker i Oslo:

1: Få på plass en søkbar, brukervennlig Offentlig elektronisk postjournal for hele Oslo kommune. Med lang søkehistorikk tilbake i tid.

Søk i postjournaler er den enkleste måten å kartlegge aktiviteten i en kommune for innbyggere og journalister. Dagens postjournalsystem i Oslo både ser ut og oppleves som en hjemmesnekret pilot-løsning laget på 90-tallet. Hos etatene og de kommunale foretakene er PDF-baserte og ikke søkbare. Verken saken, saksnummeret eller fritekst kan søkes i. De tilgjengelige postjournalene går i mange tilfeller ikke lenger tilbake enn to-tre uker, som er helt uholdbart. Hva skjedde i kommunen før august?

Det gir også mye merarbeid til byråkratene, fordi offentligheten verken finner dokumenter eller saksnummer og derfor må sette byråkratene til å gjøre søkene selv manuelt. Det påtroppende byrådet vil neppe vil foreta nedbemanninger i kommunen, men ønsker vel å frigjøre ressurser til mer fornuftige oppgaver?

Helst bør dokumenter som ikke er unntatt offentlighet også ligge åpent tilgjengelig, slik flere kommuner løser det. Dette punktet er nevnt i byrådserklæringen, men de overstående er langt viktigere for å gi offentligheten bedre innsyn i kommunenes gjøren og laden. I arbeidet med å etablere en ny postjournal må Presseforbundets offentlighetsutvalg inviteres til å bidra fra start med sin kompetanse.

2: Oppheve Kommuneadvokaten i Oslo sin praksis med å stille seg utenfor Offentlighetsloven.

Det er riktignok mange dokumenter hos kommuneadvokaten som kan unntas Offentlighetsloven, men det forsvarer ikke dagens praksis, der Kommuneadvokaten unnlater å journalføre store mengder dokumenter i den offentlig tilgjengelig postjournalen sin.

Postjournalens utforming er også under enhver kritikk, på lik linje med journalene hos etatene og de kommunale foretakene.

De andre storbyene i Norge ligger langt foran. Likevel stritter kommuneadvokaten i Oslo sterkt i mot og mener at kontoret der er helt spesielt. Heldigvis kjenner Raymond Johansen (Ap) og Oslos kommuneadvokat (og Ap-veteran) Hanne Harlem hverandre godt, blant annet som politiske kampfeller fra 90-tallet, så dette bør løses lett. Til fordel for offentligheten og by-demokratiet vel å merke.

3: Offentliggjøre sakslister og dokumenter som skal opp i byrådets forberedende møter, til tross for at byrådet med gjeldende regelverk kan velge å unnta dem offentlighet.

Loven som sikrer byrådet mot innsyn og hindrer velgerne fra å følge med på hva de gjør før saker legges fram for bystyret ble vedtatt i Stortinget tidligere i år. Den er ikke til hinder for å være åpne.

4: Tvinge de kommunale foretakene til å følge Offentlighetsloven og oppgi når de har styremøter og tilgjengeliggjøre sakslister, godt synlig på egne hjemmesider.

Helst bør det listes opp på byrådets hjemmesider i tillegg. I sommer fikk det kommunale foretaket for Kultur- og idrettsbygg klar beskjed av daværende byrådsleder om å offentliggjøre sine styremøter med sakslister på hjemmesidene sine. Per i dag er det verken lenker til tidligere eller framtidig styremøter og sakslister å se der.

5: Endre kravene til hva bystyrets representanter skal føre opp i interesse- og økonomiregisteret.

I dag må de folkevalgte i Oslo opplyse «Navn på selskaper eller firmaer hvor vedkommende eier aksjer eller andre former for andeler som overskrider 1 prosent av selskapets kapital.»

Dette er et langt slappere enn Stortingets regelverk. Og der ligger det an til ytterligere innstramninger etter Dagbladets avsløringer av representantenes hyppige og hemmelige omgang med selskaper de eier aksjer i, gjennom jobben på Stortinget.

6: Flere sider av regelverket for gaver og økonomiske godtgjørelser trenger byrådets oppmerksomhet.

De folkevalgte kan i dag motta honorarer og godtgjørelser på over 90 000 kroner fra interessegrupper, før de må opplyse velgerne om det.

I tillegg kan de folkevalgte, i kraft av å jobbe på oppdrag for byens innbyggere, motta så mange gaver de klarer å bære med seg. Så lenge gaven er under 2000 kroner. Offentligheten har i dag ingen krav på å få vite hvem som overøser politikerne med slikt.

Hvem har interesse av et slikt regelverk? I alle fall ikke de som har stemt politikerne inn i maktens korridorer. Og heller ikke undersøkende Oslo-journalister, som Johansen ønsker seg flere av.

7: Kreve at alle kommunale selskap uten ansatte, disse faller utenfor offentlighetslovens virkeområde, skal praktisere offentlighetsloven som om det var et kommunalt foretak.

Dette vil gjelde blant annet Sporveis-Annonsene AS, 100 prosent eid av Kollektivtransportproduksjon AS. Det styres av ledere i sistnevnte selskap, men mangler ansatte og kan dermed kan avslå alle innsynskrav med hjemmel i offentlighetsloven.

8: Gjør data tilgjengelige.

Stortinget.no er på god vei og flere andre land går foran. Byrådets, bystyrets, bydelenes og forvaltningens data bør være lett tilgjengelige via nettsidene i de formatene som er mest hensiktsmessige. Kort sagt: Uleselige bilde-PDF'er er fy. Excel, csv, Open office og API-løsninger er bra.

9: På sikt innføre et eget Offentlighetsombud i Oslo, som journalister og borgere kan klage til når kommunen obstruerer Offentlighetsloven.

10: Opprett et lobbyregister som viser hvilke interessegrupper de folkevalgte politikerne og byrådene har påvirkningsmøter med.

11: Ikke ansatt en underskog av inforådgivere og presseansvarlige som har til oppgave å hjelpe, men i praksis hindrer, innsyn og adgang til intervjuobjekter i kommunen.

Voksne folk lønnet av skattebetalerne kan snakke selv, de trenger ikke en «oversetter» som skal hente inn sitater og slik effektivt står i veien for normale intervjuer med oppfølgingsspørsmål.

Stipendløsningen
Det nye byrådets forslag om å gi penger til noen utvalgte journalister og bloggere for å skrive mer om Oslo er en enkel, billig og synlig løsning. Neste sommer kan Johansen (eller den nye Medie- og sannhetsbyråden) smile sammen med journalistene når resultatet presenteres under en pressekonferanse i Operaen. Smilet vil muligens stivne dersom journalistenes avsløringer koster en av byrådene hans jobben, men at så skulle skje er vel heller tvilsomt.

Ordningen reiser flere spørsmål. Hvordan skal kommunens forvaltning forholde seg til journalister som er direktestøttet av byrådet?

Det er ikke utenkelig at noen blir nervøse for å tråkke den nye ledelsen på tærne. Det er jo tross alt "byrådets journalister" som banker på døra? Kanskje det blir lettere for dem å få innsyn. Men det er åpenbart ikke en optimal situasjon. Og helt unødvendig når byen allerede er full av uavhengige journalister, uten lønn over Finansbyrådens budsjetter.

Uansett hva man mener er mest sannsynlig utfall, bør utlysningen droppes. Av hensyn til både byrådets og journalistikkens troverdighet. Heldigvis er lista over andre forslag som kan gi en økt interesse for Oslo-politikken lang.

Rådhusets ansvar
Journalister og redaktører vet at pressen kan bli flinkere til å dekke Oslo by og Norges mest folkerike region. En stor økonomi og mye makt fordrer ditto kritisk presse. Noe av baksiden ved å være nasjonalt politisk hovedsete, er at de politiske journalistene lettere trekkes mot Stortinget og regjering på jakt etter en sak der.

Begge stedene er det erfaringsmessig lettere å hente ut informasjon. Dermed taper Oslo kampen om omtale, slik Johansen bekymret seg over i valgkampen.

Man kan mistenke at Oslos politikere og ledelsen i byens embetsverk er godt klar over dette. Og at de finner situasjonen svært komfortabel. Hvor er incentivene for å synliggjøre mangler, spør de seg kanskje. Hvorfor gjøre en jobb for åpenhet og slåss med ansatte, fagforeninger, Kommuneadvokaten og trangen til å hemmeligholde egne feil som kan få politiske konsekvenser?

Det enkle svaret er at det er jobben deres å tjene velgerne og offentligheten. Flere endringer i regelverket og kommunens praksis, og en tydelig prinsipiell holdning for åpenhet, må på plass i Oslo.

Ikke den typen åpenhet spindoktorer og politikere i rampelyset liker best, men slik åpenhet som skaper offentlig debatt.

Ap har lang erfaring som styringsparti og vet godt at åpenhet koster. Det har partiet erfart både i Oslo og på Stortinget. Et søk i mediearkivet Retriever på «Raymond Johansen» og «åpenhet*» og «offentlighet*» gir 151 treff fra valgkampens start 1. august og fram til i dag. Løftene og sparkene mot det forrige byrådet var mange.

Det bør gi Johansen og kollegene en fallhøyde de kjenner litt på.

Åpenhetsforkjemper Ivar Johansen (SV) er en del av maktgrunnlaget for det nye byrådet. Johansen er en av aktivistene bak flere av norgeshistoriens mest omtalte lekkasjer, en praksis han ikke har lagt helt av seg.

Det neste året vil vise om det nyvalgte bystyreflertallet tør å blottstille seg selv og kommunen de styrer. Enten er de modige nok, eller så finner Oslos nye ledere ut at det mer komfortabelt å fortsette hemmeligholdet.