Åpenhjertig Åsne i 101

Åsne Seierstad kommer seg helskinnet gjennom Irak-krigen - også i bokform.

BOK: Det er ikke lett å anmelde en ny Åsne Seierstad-bok nå og late som om Åsne ikke er Åsne. Synes man boka er bra eller dårlig, har man liksom tatt stilling til om bokhandleren i Kabul fortjener erstatning eller ikke.

Kanskje forventes det at man tar stilling til bokkommersialismen også, kjendisjaget, og om man mener at den første boka til Seierstad var best, den fra Serbia - hvis noen husker den?

Skitt au - sure anmeldelser bærer ofte preg av å ha gått ut på dato.

Uredd

La oss si at Åsne Seierstad er en Fredrik Græsvik, en Sigrun Slapgard eller en Henrik Hovland - tre andre journalister som har skrevet bøker fra Irak-krigen. I så fall er det på sin plass å nevne at Seierstad var en norsk frilansjournalist som reiste til Bagdad på egen hånd, og rapporterte for en håndfull publikasjoner og tv-stasjoner i Europa.

Boka «Hundre og én dag» handler om å være utsatt journalist i en krigssone, ikke krigens årsaker, forløp og hendelser, selv om noen av reportasjene fra i vår er trykt på nytt.

Det som slår en med «Hundre og én dag» er hvor sterk journalisten er til å fortelle historier og videreformidle små skjebner fanget i store begivenheter - hinsides klisjéspråket og den selvsentrerte krigsromantikken.

Åsne Seierstad befinner seg uten tvil i frontlinjen blant Norges utenriksjournalister. Det hun eventuelt måtte mangle i lokalkunnskap, tar hun igjen i form av uredd nysgjerrighet, frekkhet og formidlingsevne.

Selvironisk

Men Åsne Seierstad er ikke en hvilken som helst bladsmører. Åsne har fast plass på a-laget for kjendiser. At vi kjenner henne fra andre sammenhenger, gjør ikke boka svakere. Tvert imot. Spesielt for dem som finner glede i pussige detaljer som lager riper i neglelakken til jernkvinnen som helst ikke vil snakke om seg selv.

Seierstad viser glimt av selvironi når hun får tilbud om å bo hos en familie og lurer på om hun skal skrive «Byråkraten i Bagdad». Er par ganger slipper hun opp for saklige argumenter overfor irakisk og amerikansk byråkrati og tyr til den bortskjemte jentas effektive retorikk: «Jeg vil » og «I was here before you!»

Småabsurd er det å lese Aftenpostens Per Egil Hegges e-post til Seierstad, som forklarer at det heter «stridsvogner» og ikke «tanks» - mens kulene suser utenfor hotellvinduet. Seierstad er på de lidende irakernes side, og det hjelper ikke at amerikanerne skyter på hotellet og dreper flere journalistkollegaer. Likevel roper Seierstad til de amerikanske styrkene som ankommer byen: «Thank you for coming!» Og så legger hun til: «Jeg fikk lyst til å svelge ordene mine idet de kom ut. Men jeg hadde vært så redd.»

Mange norske reportere kunne sagt det samme. Få ville satt det på trykk.

Velskrevet

Man kan alltids finne ting å henge seg opp i, som for eksempel at Seierstad velger lettvinte, tegneseriespråk-aktige løsninger som «Fjooff!», «Svoosj!» og «BOOOOM!» for å skape dramatikk. Men det skjemmer ikke helhetsinntrykket.

Seierstad gir leseren et velskrevet, kontrastfylt og spennende innblikk i reporterens ekstreme forhold under Irak-krigen. Hvordan krigen ender, kan vi dessverre ikke røpe her.