«Hvilken dag er det i dag?» synger barna i barnehagen. Nå trenger de bare ett svar: Lørdag. Litt lørdag hele uken. For hvem har bestemt at det er lørdag bare en dag i uken?

Voksne mennesker lyver på reklameoppslag over helsider i aviser og ukeblad. De kaller det å spise desserter når man vil for friheten til å kose seg.

Avisene har oppslag om råtne tannstubber i toåringens munn, og lærere bruker vesentlig tid av foreldremøter på å argumentere for frokost og leggetider. Det kan synes som om vår foreldregenerasjon ikke har klart å overføre grunnleggende verdier om kosthold, søvn og arbeidsvaner til barna våre.

Skolen har fått ansvaret for å oppbevare barna fra før undervisningen starter (SFO) til etter at den er slutt. Mange skoler har opprettet kantinetilbud til barna, som konsekvens av at mange spiser smågodt i stedet for matpakke i storefri. Og dagens foreldre har ikke mye støtte å hente hos andre voksne aktører i samfunnet. Barndommen har blitt mer og mer institusjonalisert, mens foreldrene ikke i samme grad har overtatt for eksempel skolens oppgaver. Samfunnet har fått mer tid til barna, og familien mindre. Profesjonelle har overtatt store deler av omsorgsrollen, og næringslivet selger seg inn på barne- og ungdomsmarkedet med sjokoladecornflakes og plastikkdingser som leker av seg selv. Vi utsettes for mange krav om hva som tilhører en lykkelig barndom. Og vi har kort tid å lykkes på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er noe bedre enn noe annet? Er det bedre å ha litt lørdag hele uken enn å spare godteriet til én kveld? Hva er det vi trøster oss for hele uken? Savn?

Både arbeidslivet og staten gjør mye for å undergrave foreldres selvtillit. Barna behøver et pedagogisk tilbud, heter det. Tilbudet etterspørres fra seksmånedersalderen. Vi vil ikke at barna skal «falle utenfor». For yrkesaktive foreldre er det umulig å tilfredsstille alles behov. Ofte blir tiden sammen med barna en privilegert stund der foreldrerollen skal manifesteres mellom middag og leggetid. Det er forståelig at foreldre ikke ønsker å bruke den tiden på å sette grenser og argumentere. Vi vil ha det hyggelig. Vi fortjener en pause, som det heter i reklamen. Men fra hva?

Det er bedre å ha det hyggelig enn å diskutere. Det er bedre å skilles om morgenen uten en krangel om frokost og lue om vinteren, enn å bruke søvnige, altfor få minutter på å være streng. Mange barn kommer for tynnkledt på skolen. Lærere fortviler over at barn i barneskolen ikke er kledd for å være ute. Litt sommer hele året?

Leger henviser til taushetsplikten når de skriver ut p-piller til barn helt ned i 12-årsalderen (Dagbladet 15.10.01). Foreldre blir verken rådspurt eller varslet. Dette til tross for at den seksuelle lavalder i Norge er 16 år. Velferdsstaten anser at det er bedre for et barn på 12 ikke å bli med barn enn å beskytte henne fra seksuelt press fra omverdenen. Kommer dette presset fra andre 12-åringer? Litt press hver dag?

Storsamfunnet legger føringer for hva som kan være normen. Andre voksne enn lærere og foreldre signaliserer hvilke verdier vi ønsker å bygge oppunder.

I ungdomsskolen har mange elever vanskeligheter med ikke å sovne i timen. De sitter oppe om natten og zapper på sin egen TV. Skal foreldre krangle om alt? Er det bedre å la fjortenåringen styre sin egen søvn, enn å vise autoritet de få timene familien har sammen? Er det bedre å være kompis enn å være far/mor? Foreldre henvender seg til skolen og spør hva læreren kan gjøre for at eleven skal komme seg opp om morgenen. Noen skoler har sivilarbeidere som drar på vekkerunde til elever som har litt dag hele natten.

Skolen har forventninger om at det å sitte på plassen sin, konsentrere seg om en oppgave og lytte til den som sier noe er ferdigheter barna skal ha med seg hjemmefra. Slik at skolen kan formidle kunnskap, ikke bruke det meste av tiden på oppdragelse. Det er trist å måtte be 13-åringen sette bort cola-flasken for å få plass til skolesakene. Det er trist å måtte bruke tid på å spise frokost i første time fordi så mange av elevene ikke rakk det før de kom. Det er foruroligende at så mange av barna har et ordforråd bestående av lydhermingsord når de skal fortelle noe. Og har referanser til voksenkultur, uten å kunne formidle det de har sett som annet enn at de har sett det.

For å muliggjøre læring kunne alle voksne bli seg sitt ansvar bevisst. Når skolen jobber med prosjekter om verdenssamfunnet og forståelse av den tredje verden samtidig som andre voksne pynter butikkvinduene og TV-skjermen med shop-till-you-drop, spiller vi ikke på samme lag. Når skolen er pålagt å formidle holdninger om fellesskap og forståelse mens andre voksne selger ungdomsklær under slagordet «Idolize yourself!», trekker vi i motsatt retning. Lærere er voksne som snakker om viktigheten av riktig ernæring og fysisk fostring, mens andre voksne forteller at man kan ønske seg nye pupper i konfirmasjonsgave og at de i en sjokolade har - «et helt lite måltid».

Og mellom alle de voksne stolene ligger barna våre med dessert i munnviken og kule bukser og lurer på hvorfor ingen lærte dem å lese skikkelig.