OVERGANG: Å gå over fra dagpenger til sosialstønad kjennes som et nederlag. Det føles uverdig, skriver artikkelforfatteren, som er langtidsledig.&nbsp;<span style="background-color: initial;">Foto: Nina Hansen / Dagbladet</span>
OVERGANG: Å gå over fra dagpenger til sosialstønad kjennes som et nederlag. Det føles uverdig, skriver artikkelforfatteren, som er langtidsledig. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Debatt: Nav

Åpent brev til Erna Solberg

Som langtidsledige blir vi usynlige og maktesløse. 

Meninger

3. oktober i år publiserte RA Dagsavisen mitt innlegg «Debatt: Tanker fra en langtidsledig». Jeg skrev om frustrasjonen over å sende søknad etter søknad uten å få napp. Hvor hardt det er å stå utenfor felleskapet. Hvor usynlige og maktesløse vi blir som langtidsledige.

ARBEIDSSØKER: Ingunn Blanche Raïssis.
ARBEIDSSØKER: Ingunn Blanche Raïssis. Vis mer

Ingen måned er så kort som desember. Mens andre er opptatt av å telle dager til julehøytiden og nyttårsfeiring, teller jeg ned dager til dagpengene stopper og jeg må over på sosial stønad. Jeg har hentet skjemaet «søknad om sosialhjelp» på mitt lokale Nav-kontor, fylt ut det jeg skal og skrevet ut nødvendig dokumentasjon slik at søknaden kunne leveres før jul. På Nav sitt informasjonsskjema, som jeg fikk utdelt med søknadskjemaet, står det at ifølge forvaltningsloven er det en frist på tre uker å behandle søknaden. Dette til tross for at Nav har informert meg at det er minst seks ukers behandlingstid. Fra 1. februar har jeg ikke lenger dagpenger. Så for meg haster det å få dette av gårde.

To år har gått og jeg har brukt hundrevis av timer foran PC-en. Jeg har sendt hundrevis av søknader, fått hundrevis av avslag og grått hundrevis av tårer. Det var en periode det første året som var ekstra tung, og jeg tenkte at nei, dette klarer jeg ikke. Men i stedet har jeg, på et eller annet vis, klart å bruke min stahet og frustrasjon over tingenes tilstand til ikke å la meg knekke. Jeg har gjennom snart to års arbeidsledighet måttet gå inn i meg selv, finne styrke der jeg ikke trodde det var noe. Jeg har skrevet innlegg, blitt intervjuet på radio, tv og fagblad. Jeg har valgt å blottlegge meg selv og sette voksne langtidsledige på dagsordenen, fordi det er nødvendig å synliggjøre oss usynlige.

Kjære statsminister, hvordan vil det å havne på sosialen gi langtidsledige verdighet og mot til til å fortsette å stå på? Å gå over fra dagpenger til sosialstønad kjennes som et nederlag. Det føles uverdig. Det føles som jeg har mislyktes i få meg jobb i den allokerte tiden. Jeg har rett og slett strøket til eksamen og har ikke mulighet til å gå opp igjen.

Det burde være en mulighet for langtidsledige som har vært aktiv arbeidssøker fra dag en, som søker vidt og bredt og hele landet, å få forlenget dagpengeperioden. Det burde være mulig å søke og få det vurdert etter skjønn. Vi langtidsledige forsvinner ikke. Vi havner bare i en annen statistikk.

Hvor skal jeg finne motivasjonen som mottaker av sosial stønad når all min energi da vil bli brukt til å holde hodet over vannet?