||| NÅR JEG NÅ, Karl Ove, kaller deg Knaus, så ta det som et tegn på vennlighet, eksempelvis benevner jeg flere av mine venner og kolleger ved liknende godslige navn, hvilket fører til skulderklapp og en mild tone om vi diskuterer følsomme temaer som vi i utgangspunktet kan være uenige om.

GODE KOLLEGA KNAUS, påvirket av et nærmest samstemmig rosende anmelderkorps og som det uforbederlig nysgjerrige mennesket jeg er, kastet jeg meg straks over bind én, to og tre og fire av dine romaner, av meg rubrisert som selvbiografi; jeg humret og lo og felte også noen tårer, men etter endt lesing kom det ofte en tung, deprimerende sky som la seg rundt hodet mitt; hva pokker er dette! hvorfor bruker denne glitrende pennen så mange ord, så mye energi på å skrive om sitt eget liv, et liv som slett ikke skiller seg spesielt sterkt fra andres, og hva nytt har han tilført i forhold til tusenvis av romaner som har beskrevet episoder, tragedier, familieforhold på lignende måte? skyen forble der og det hjalp ikke at litteraturens anmelderkorps stort sett mente at denne gigantromanen (selvbiografien) nærmest burde geniforklares.