||| NÅR JEG NÅ, Karl Ove, kaller deg Knaus, så ta det som et tegn på vennlighet, eksempelvis benevner jeg flere av mine venner og kolleger ved liknende godslige navn, hvilket fører til skulderklapp og en mild tone om vi diskuterer følsomme temaer som vi i utgangspunktet kan være uenige om.
GODE KOLLEGA KNAUS, påvirket av et nærmest samstemmig rosende anmelderkorps og som det uforbederlig nysgjerrige mennesket jeg er, kastet jeg meg straks over bind én, to og tre og fire av dine romaner, av meg rubrisert som selvbiografi; jeg humret og lo og felte også noen tårer, men etter endt lesing kom det ofte en tung, deprimerende sky som la seg rundt hodet mitt; hva pokker er dette! hvorfor bruker denne glitrende pennen så mange ord, så mye energi på å skrive om sitt eget liv, et liv som slett ikke skiller seg spesielt sterkt fra andres, og hva nytt har han tilført i forhold til tusenvis av romaner som har beskrevet episoder, tragedier, familieforhold på lignende måte? skyen forble der og det hjalp ikke at litteraturens anmelderkorps stort sett mente at denne gigantromanen (selvbiografien) nærmest burde geniforklares.
INNE I DENNE skyen lå det på lur noe ubehagelig, og en viss ettertanke og rastløshet grep meg, Knaus, for midt i fjerde bind, begynte jeg å fundere over mitt eget liv; pokker, tenkte jeg, hvor mange selvbiografiske bind kunne jeg ha avstedkommet? en nå aldrende mann med over seksti begivenhetsrike og til tider svært dramatiske år bak meg, dette slo meg plutselig, Knaus, disse årene rommet jaggu mye; visse tanker begynte å gnage og jeg begynte å kalkulere — noe motvillig — antall setninger, sider og bind som kunne ha rommet min kamp, og disse beregningene slapp meg ikke, gett, de vokste fryktinngytende i styrke og kom opp i et uhyggelig antall setninger og sider da jeg fikk regnet opp saker og ting.
Artikkelen fortsetter under annonsen
JEG FANT UT — ved hjelp av kalkulator — at jeg har besøkt 73 land, som snekker hamret inn cirka seks millioner spiker, dessuten — så langt — elsket med i overkant av 400 kvinner (horer ikke medregnet), hvorav flere, i yngre dager, muligens under tillatt lavalder, fisket 36 større laks og minst 4 000 ørret, blitt skutt, alvorlig såret og med blykule i kroppen fraktet hjem fra Paraguay (hasardiøs research), opplevd at slektsgården gikk konkurs med skrik og jammer på grunn av en udugelig far, slåss med bushmastere i Amazonas, seilt som sjømann og nesten forlist i Irskehavet, vært bryggesjauer og som skogsarbeider hogd ned og barket minst et par tusen kubikk slippert, opplevd en nær venn hengt med sin fars nazi-jernkors i hånden, jobbet som filosofilærer ved Nansenskolen med mye hurlumhei, klatret til topps på Kheopspyramiden (strengt forbudt) og vært gjennom minst seks samboerforhold og ekteskap, båret minst 190 tonn med stein til egen hage, opplevd angstfylte familiekrangler, oppdaget gjemte mayaruiner i Guatemala, sittet to ganger i fengsel, en gang tyrkisk (hasardiøs research), deltatt i mer enn åtti politiske demonstrasjoner hvorav mange resulterte i glattcelle og arr på kroppen etter voldelig politifremferd, har barn og barnebarn, dessuten opparbeidet meg en sommerfuglsamling på godt over 3 000 arter.
ALT DETTE OG MYE, veldig mye mer, tenkte jeg da, kunne muligens ha ført til en 12-binds selvbiografi, men som altså nå, i disse linjene ovenfor, er komprimert til noen hundre ord og som aldri, Knaus, vil bli publisert for det offentlige rom i et større volum enn dette.
HVORFOR? VIL muligens hærskaren av litteraturvitere etc. spørre seg; disse som i over femogtyve år i vår litterære andedam har hengitt seg til nesegrus beundring overfor utlegninger omkring privatsfærens temaer og traumer, vertikalt som horisontalt, selvopplevd eller diktet; hvorfor skriver ikke denne mannen om dette? som selv har opplevd så mye? har denne mannen aldri gått på forfatterkurs? og etterpå sittet i vinduskarmen og fundert over hot-selgende temaer? eksempelvis naboens mulige abnorme eller avvikende seksualvaner? spektakulære samleier på universiteter eller i grisebinger? vet han ikke at brorparten av det lesende norske publikum elsker tåredryppende utlegninger om f tidlig, for sen eller absolutt ingen sædavgang? problematiske forhold i egen eller andres familiekrets? krydret med ulykkelig barndom, sykdom, fars historie, mors historie, nevrotiske nyforelskelser både i hønsegårder og på lesesaler, osv., osv.? med andre ord makroutgaver av den kulørte ukepressens utlegninger omkring de samme temaer, men selvfølgelig ispedd forfatterkyndig bruk av læreregler omkring skrivekunstens begrensninger, stramhet, form og struktur.
NEI, KJÆRE KNAUS, jeg har aldri vært i nærheten av å tenke slik, men med stigende uro lyttet til lovprisingen av en samtidslitteratur skåret over omtrent nøyaktig denne type lest — hederlige unntak finnes — jeg har likevel aldri trodd jeg kunne bli forfatter på grunn av ord for ordenes skyld, form for formens skyld, setninger brukt i en nærmest euforisk grafsing i egen, venners, families eller fiktive personers privatsfære. Dette har jeg skjønt, visst og trodd fordi min kamp er fullstendig og definitivt uinteressant og underordnet en helt annen kamp, vår kamp, vår felles kamp på en skjør, sårbar planet der det utkjempes meningsløse kriger, der mange av verdens ledende statsledere fremdeles bekjenner seg til den primitive overtroens dogmer, der våpenproduksjon er viktigere enn mat, der vår vakre klode med sine blå hav og grønne regnskoger vrir seg i dødskramper.
DETTE OG MYE, mye mer som er fjernt fra vår egen navle, er vår verden i år 2010; når dette er sagt, og femte bind av din selvbiografi er lest, Knaus, uten at jeg har oppdaget én eneste ny tanke, én eneste setning som har kunnet bevege verden bare én millimeter framover, vet jeg at du skjønner at bak dette brevet stilt til deg, ligger noe langt mer enn et vennlig, kollegialt klapp på skulderen; det ligger et rop, et ønske om at vårt lands glitrende, skoleflinke penner — deg inkludert — unge som gamle, kvinner som menn, med eller uten forfatterkurs, våger å se lengre enn til sin egen hageport; at de snart vil stå frem på skoler, biblioteker, leseforeninger og festivaler og der med øverlandsk eller bjørneboesk fandenivoldskhet tordne ut sitt budskap om de store kampene som må føres, om en verden i nød, om en klode styrt av griskhet, dumhet, fanatisme, middelaldersk overtro og der steinalderklubben bare er byttet ut med Joint Strike Fighters.
JEG ER TRIST NÅ, KNAUS, idet jeg vet at ditt sjette og siste bind neppe blir lest av meg, veldig trist, men denne tristheten skyldes slett ikke en ulest bok, derimot det faktum at din seksbinds selvbiografi for meg blir en metafor, et megalomant bilde på hovedstrømningene i vårt nåtidige, litterære landskap, der innadvendte, bortskjemte og navlebeskuende salongfähige fortellinger om intimsfære og traumer i alle varianter nesten uten unntak blir bejublet og kanonisert av forleggere og litteraturvitere; jeg er trist fordi jeg føler et nærmest totalt fravær av provoserende, hardtslående og dyptpløyende samfunnsengasjement i norsk og delvis nordeuropeisk samtidslitteratur i en tid da verden virkelig trenger det.
Men bli for all del ikke skremt om jeg en vakker dag klapper deg på skulderen, Knaus, jeg er bare en gammel alitterær, men bokelskende sekstiåtter, en uforbederlig raddis som vil invitere til en mild prat om temaer vi kanskje — når det kommer til stykket — ikke er så altfor uenige om?
