LEVEBRØD: «Jeg ønsker å bli sett på som deres kollega, og jeg vil ha muligheten til å treffe mine lesere», skriver Breen. Foto: Morten Brun
LEVEBRØD: «Jeg ønsker å bli sett på som deres kollega, og jeg vil ha muligheten til å treffe mine lesere», skriver Breen. Foto: Morten BrunVis mer

Åpent brev til mine forfatterkolleger

Å bli kalt kunstner er ikke viktig for meg, jeg vil bare få betalt for oppdragene jeg gjør som forfatter.

Meninger

Lørdag kveld for to uker siden skålte jeg i champagne.

Jeg befant meg på en journalistkonferanse i Tønsberg, da jeg plutselig fikk tekstmelding fra en forfatterkollega som deltok på årsmøtet i Norsk Forfattersentrum: Forslaget om å slippe inn sakprosaforfattere i foreningen hadde gått gjennom. Endelig! Det var et stort øyeblikk for meg som frilansforfatter.

Bare noen dager senere kom kontrabeskjeden: Motstanderne av forslaget om å inkludere sakprosa ba om at saken blir tatt opp til uravstemning. I den forbindelse har jeg lyst til å skrive noen ord om dette spørsmålet sett fra en sakprosaforfatters side.

Denne uka har jeg fått fire forespørsler om å holde foredrag, delta i paneldebatt og sceneintervjuer — uka før fikk jeg tre slike henvendelser. Det er selvsagt lite som er hyggeligere for en forfatter enn å bli spurt om å lese høyt eller å snakke om prosjektet sitt for et publikum.

Det som derimot er mindre hyggelig er at svært mange av dem som ønsker å booke meg til ulike arrangementer ikke tilbyr honorar. Jeg er fulltids frilansforfatter med fire bøker bak meg, og dersom jeg skulle ha stilt opp på bare halvparten av alt det folk ønsker at jeg skal gjøre gratis, ville jeg ha gått konkurs i løpet av få uker.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

I de fleste tilfellene blir ikke honorarspørsmålet nevnt overhodet i den første kontakten fra arrangøren, det er som regel jeg som selv må bringe temaet på banen. Standardsvaret mitt lyder omtrent som følger: «Dette høres ut som et spennende opplegg, og jeg er ledig på den aktuelle datoen. Men som frilanser er jeg avhengig av at oppdraget er honorert?»

Hvorpå jeg ofte får respons som dette: «Nei, dessverre, her forutsetter vi at alle stiller opp på idealistisk basis.» Eller et litt mer overrasket: «Ja vel, du vil ha betaling? Da må jeg forhøre meg med noen andre her. Hvor mye må du ha, forresten — vi har et svært lite budsjett.»

Det ender ofte med at jeg sitter igjen med en sår følelse. Jeg vet godt at de samme menneskene aldri ville ha kontaktet en advokat og bedt henne om å dele litt av sin innsikt gratis. Ingen ville ha spurt en rørlegger om å jobbe gratis. Men som sakprosaforfatter forventes det at du når som helst kan sette deg ned og foreberede et foredrag, for deretter å reise til en annen by å framføre dette — uten en krone i betaling.

Hvorfor? Jeg vet ikke — kanskje antar folk at jeg drives av pur formidlingsglede? Eller kanskje de tror at jeg har fast stilling et eller annet sted og mottar full lønn herfra? Men i så fall ville jeg vel ha måtte stilt på jobb, i stedet for å reise til Bergen midt i uka for å holde foredrag?

Det er utvilsomt vanskelig å leve som frilans skribent og forfatter, også når det gjelder det rent praktiske. Mye tid går med på å sende ut — og purre på — småbeløpsfakturaer til en rekke mer og mindre profesjonelle arrangører, samt forhandling om dekning av reise og overnatting. For noen uker siden fikk jeg beskjed om at dersom jeg overnattet på sofaen til arrangøren i stedet for å bo på hotell, kunne jeg få den innsparte tusenlappen som honorar.

Og det er ikke bare blant landets mange arrangører at betalingsviljen er lav, jeg opplever til stadighet at aviser og nettsteder ber meg om å levere gratis tekster og kronikker. Flere medier har innført et prinspipp om at de ikke betaler for kronikker dersom forfatteren er aktuell med en bok — selv om teksten er bestilt av mediehuset selv. De økonomiske satsene for kritikk- og kommentarstoff er generelt svært lave, og ifølge en fersk frilansrapport har honorarene stått bom stille i tjue år.

Norsk Forfattersentrum er en strålende organisasjon som gjør det mulig for fulltids forfattere å takke ja til å møte sitt publikum, uten at det straffer seg for dem økonomisk.

Da foreningen ble etablert i 1968 var det en grunntanke at «forfattere på jobb skulle få mer enn en flaske rødvin og en blomsterkvast for arbeidet» (Fra Norsk Forfattersentrums hjemmeside). Dessverre er vinflaskebetalingen fremdeles ganske utbredt, selv om jeg ved nylige anledninger i stedet har fått utdelt et mer hendig gavekort fra Vinmonopolet.

Vi er i grunnen ganske like, dere og jeg. Vi opptrer på de samme litteraturfestivalene, og bøkene våre står ved siden av hverandre i bokhandelen. Å bli kalt kunstner er ikke viktig for meg, jeg vil bare få betalt for oppdragene jeg gjør som forfatter. Jeg ønsker å bli sett på som deres forfatterkollega, og jeg vil ha muligheten til å treffe mine lesere. Å bli sendt ut på en skoleturné, ja, det hadde vært så flott at jeg knapt tør tenke på det.

Det er ikke så mange i det faglitterære miljøet som har sin primære yrkesidentitet som forfatter og forsøker å gjøre dette til sitt levebrød. Ifølge beregninger gjort av Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) dreier det seg om maks 200, kanskje så få som 100 personer. Det er heller ikke sikkert at alle disse kommer til å søke medlemskap i Norsk Forfattersentrum. Men det vil jeg. Så fort jeg blir ønsket velkommen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook