Tegning. Finn Graff
Tegning. Finn GraffVis mer

Åpent mytteri i Ap

Det bemerkelsesverdige ved maktkampen i Arbeiderpartiet, er at den er mer alvorlig enn medietrykket gir inntrykk av, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Da Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland-konflikten sto på som verst på slutten av 90-tallet, var den overalt. Jeg husker faren min forklarte det for meg omtrent slik: «De er fullt opptatt med å slå hverandre med flat hånd, så det ikke skal synes.»

Nå slår de hverandre med flat hånd igjen. Til middels interesse fra pressen. Maktkampen i Arbeiderpartiet, som begynte i kjølvannet av valgkampen og fortsatte videre med varslersakene mot Trond Giske, ruller videre. Eller skal vi si; den rusler og går, og er blitt en slags ny normaltilstand.

Og tilstanden er ikke god. Den lover på ingen måte godt for framtidig politikkutvikling og partibygging. Maktkampen er nå egentlig et åpent mytteri.

Etter at Trond Giske mistet tilliten og vervet som nestleder, er det tre personer i toppledelsen av Arbeiderpartiet. En skulle tro disse tre gjorde alt de kunne for å forsøke å lappe sammen partiet. Men se bare hva den ene av dem, partisekretær Kjersti Stenseng, nylig sa til Adresseavisen. Spørsmålet var om hun framover ser seg selv som den «nye lederskikkelsen på venstresiden i Ap»:

«Hvis det ligger i det å tydeliggjøre Ap’s profil på venstresiden, så er svaret «ja». Jeg er opptatt av frustrasjonen rundt avstand til makten. Jeg er opptatt av distrikts- og landbrukspolitikk. I mange saker står jeg veldig nær de som føler på stor frustrasjon nå, også internt i partiet».

Artikkelen fortsetter under annonsen

En partisekretær som i avisintervjuer markerer seg som representant for frustrasjon på en fløy, innad i partiet, bør vel strengt tatt vurdere å trekke seg.

Stenseng er blitt oppfattet som Trond Giskes allierte, og fra talerstolen under Trøndelag Arbeiderpartis årsmøte i helga hyllet hun valget av Giske til å arbeide med fylkespartiets nye idénettverk. En rolle der han først ble framstilt som «leder». En åpenbar utfordring av Jonas Gahr Støres autoritet, som kort tid i forveien hadde rykket ut og sagt det var for tidlig at Giske fikk nye tillitsverv – ettersom trønderen en stund var blitt nevnt som aktuell for enda større lederoppgaver i fylkeslaget.

Etter hyllesten i Trøndelag i helga, hadde Støre et såpass stort behov for å justere viktigheten av Giskes nye oppdrag, at han på direkten på radioen mandag morgen reduserte Giskes nye jobb til «bidrag til organisasjonsprosjekt». Før han slo fast at det selvsagt var greit.

Samme taktikk brukte han overfor Dagens Næringsliv, som konfronterte ham med Stensengs uttalelser i Adresseavisen. «Jeg er helt enig med Stenseng i at vi i ledelsen skal ta frustrasjon og engasjement på alvor. Her er hele partiledelsen selvsagt på samme linje», sa Støre.

Det har oppstått en rar dynamikk. Støre må nå forsøke å framstille alle de åpne angrepene, og ydmykelsene av hans lederposisjon, som naturlige og ok. Ellers framstår det som om han ikke har kontroll.

Og da har han vel kanskje ikke det?

Arbeiderpartiet kan ikke leve med en situasjon som dette. Nå er det ikke bare andre partier som leter etter saker som kan gjøre livet vanskelig for Ap. Også internt letes det etter saker som gjør livet surt for partiet. Som i Acer-striden.

Egentlig var Acer-saken en stor politisk seier for Ap. De vant fram med krav om utsettelse av den neste utenlandskabelen, og fikk gjennomslag for at utenlandskablene skal drives og eies av det offentlige. Dette har vært en sak Arbeiderpartiet og Høyre har kjempet om i årevis. Likevel ender det opp som en «opprivende strid» i Arbeiderpartiet.

Det fikk den gjenværende nestlederen Hadia Tajik smake på denne uka. LO i Nord-Rogaland hadde i utgangspunktet spurt henne om å holde tale 1. mai i år, men trakk invitasjonen tilbake. Til alt overmål var det de fem Ap-folkene i LO-styret i fylket som sørget for flertallet. De to andre, med bakgrunn fra SV, ville gjerne la invitasjonen stå.

Hvis Arbeiderpartiet fortsetter slik, ligger de an til å bruke opposisjonstilværelsen på å stikke kniven i ryggen på hverandre i stedet for å utvikle ny politikk.

Det er vanskelig å forstå hvordan partiet skal klare å sjarmere velgerne med dette. Som Hadia Tajik ble referert i forbindelse med et intervju i Dagens Næringsliv nylig: «Hvis politikk blir et rotterace, da er det bare rottene som har lyst til å være med til slutt.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook