Apestreker

Billedskjønn fabel for eventyrhungrige unger.

Det er noe gammelmodig over Fred Fougeas film. Lenge ble jeg sittende og tenke på Disneys «True Life Adventures» fra min egen barndom. Dette var halvtimeslange naturdokumentarer som ble vist i forkant av selskapets tegnede klassikere. Ville dyr ble gitt svært menneskelige egenskaper, og som barn slukte jeg dem rått.

Jeg tror jeg ville hatt noe av den samme opplevelsen ved å se «Hanuman». Som voksen blir det ikke helt det samme.

I «Hanuman» fortelles flere historier sammen. Den ene handler om to små apekatter, den ene prinsesse, den andre en bastard med et hjerte av gull. De forelsker seg, og må rømme fra hennes grumme fader. Den andre handler om en idealistisk arkeolog, som reiser tilbake til India for å finne sin barndoms kjærlighet, og den tredje er en røverhistorie om smugling av uerstattelige oldsaker. Alt veves sammen, men langt fra alt får noen tilfredsstillende forløsning. Fotograferingen er flott, og alle som har forsøkt å få en hund til å sitte vet hvor vanskelig det er å jobbe med dyr. Her imponerer regissør Fougea & co.

På minussiden: Musikken markerer skifte i stemning på sekundet. Det er aldri tvil om akkurat hva vi skal tenke og føle - og deler av filmen er romantisk langt over grensen til det banale. Ok, det var den kyniske, analytiske vurderingen, for «Hanuman» er definitivt ikke laget for blaserte filmanmeldere. Dette er en film for barn med åpent sinn og stor appetitt på eksotiske eventyr. Og her innfrir filmen i fullt monn.