Apestreker

Black Eyed Peas stjeler gamle hits, slenger på litt bass og håper at ingen merker noe.

CD: En gang i tida var Black Eyed Peas politisk korrekte og soulvarme undergrunnsrappere. De var riktignok ikke de skarpeste knivene i rimskuffen, men will.i.am, apl.de.ap og Taboo visste å smi en dansbar beat. Det var ikke så veldig avansert, men trivelig nok, og alt hadde sikkert vært vel og bra hvis ikke will.i.am etter hvert hadde utviklet et massivt Wyclef Jean-kompleks. For etter to album (og helt greie salgstall), var frontfiguren lei av å speide etter popstjernetilværelsen. Han ville selge, for søtten! Akkurat sånn som Wyclef Jean!

Derfor huket han først tak i den nasalirriterende og H&M-gatesmarte Anastacia light -sangerinnen Fergie. Deretter kokte han i hop hit-oppskriften: pøs på med samples fra gamle hits, legg på en dyp basslinje og kjør på med mororap. Så ble også tredjealbumet «Elephunk» en popkommersiell dansegulvsorgie.

Og «Monkey Business» fortsetter i akkurat samme spor. Som på «Grand Theft Auto» er det om å gjøre å sneie innom så mange musikalske gatehjørner som mulig. Det åpner med Dick Dales Pulp Fiction-kjente surfgitar. På «Don\'t Phunk With My Heart» stjeler Fergie refrenget fra Lisa Lisa and the Cult Jams åttitallsklassiker «I Wonder If I\'ll take you home» og på «Union» har de steike meg dratt en Puffy - fått Sting til å synge sine egne vers fra «Englishman in New York». Skrekk og gru.

Nå er jeg som regel en ihuga samplebruk-forkjemper, men på «Monkey Business» går det faktisk over alle støvelskaft. Motivet bak albumet er tydeligvis å lamme lytteren med så mange impulser som mulig, for at lytteren skal tenke: «men det er jo fengende!» istedenfor: «dette er noe kopistisk ræl!».

POPKOMMERSIELLE: Taboo, will.i.am, Fergie og apl.de.ap i The Black Eyed Peas overrasker ikke på sin nye cd.