Apestreker

Det er ikke gull alt som hypes.

CD: Arctic Monkeys har helt rett. Albumtittelen «Whatever People Say I Am, That\'s What I\'m Not» sier egentlig alt om hvordan man burde forholde seg til den enorme hypen som har omkranset bandet det siste året - huke tak i klypa med salt og tviholde seg til den gjennom albumets tretten spor.

Jack White og Doherty

Problemet er ikke at det ikke er et bra album, problemet er, som så mange ganger før, at vi har hørt det hele før. Sheffield-bandets åpenbare The Clash/The Jam-inspirasjon gjennomsyrer skiva, og suppleres også av mer tidsriktige inspirasjonskilder. Vokalist Alex Turner synger som en blanding mellom Jack White og Pete Doherty, låtene kunne vært skrevet av At The Drive In eller Black Rebel Motorcycle Club, og Arctic Monkeys er smarte, men hakket mindre artrock-pretensiøse enn labelkompisene Franz Ferdinand.

Høypulsmonotoni

Men samtidig som lydbildet kanskje ikke er så originalt, har det også en helt egen energi . Gutta spiller som de har fanden i hælene, rasker løs riffene og banker livsskiten ut av trommene. Det er ikke til å stikke under en stol at singellåta «I Bet You Look Good On The Dancefloor» er fengende som fy. Arctic Monkeys er kanskje tradisjonell indie, men det er også solid indie. Dessverre blir låtene likevel så strømlinjeforma flittige, at det ender i høypulsmonotoni. Det blir for lite variasjon i rocken, selv om den neddempede og såre politivoldlåta «Riot Van» , viser at gutta kan forandre på uttrykket - hvis de vil. Men hei, som debutalbum er «Whatever People Say I Am, That\'s What I\'m Not» lovende nok. I salg fra 23. januar .