Åpne kanaler for ytringsfriheten

STATLIG OG

reklamefinansiert TV kjenner vi alle. Sivilt fjernsyn har derimot ingen tradisjoner i Norge. Denne typen TV kjennetegnes ved at produksjonen gjøres av grupper og personer som ellers ikke ville sluppet til i dette mediet; det er snakk om mediekanaler for det sivile samfunn. I Spania og Italia har små ulovlige piratstasjoner dukket opp i flere byer - disse sender på ubenyttede TV-frekvenser, men har gjerne et nedslagsfelt på mindre enn en kilometer. I USA er kringkasting med og for det sivile samfunn institusjonalisert som Public Access TV , dvs. egne kanaler på kabelnettverkene viet programmer laget av ideelle organisasjoner og interesseforeninger.

I flere europeiske byer finnes lignende initiativer under betegnelsen åpne kanaler . Tyskland har gjennomført dette TV-konseptet i størst omfang. Nittende juni feiret det tyske nettverket av Offene Kanäle sitt 20 års jubileum - siden 1984 har det vokst fra èn stasjon til over 80 i dag. Bakgrunnen var introduksjonen av reklamefinansiert TV i Tyskland på 80-tallet. For å ivareta interessen til den tredje samfunnssektor - det sivile samfunn - bestemte tyske politikere at også denne parten skulle få sitt springbrett ut i etermediene. Resultatet er blitt et stort nettverk av lokale TV- og radiostasjoner som tilrettelegger for kringkasting av sivile produksjoner. Her kan enkeltpersoner - under eget redaktøransvar - få sendt sine opptak ut til kanalens seere. Enten møter de opp med ferdig redigert tape, eller de kan få opplæring og tilgang på utstyr hos den åpne kanalen. Uansett er produktet et sivilt bidrag til det allmenne medietilbudet og - ikke minst - i prosessen transformeres personer fra passive mottakere til aktive medieprodusenter.

I NORGE STÅR VI

foran en omlegging som er - for oss - en historisk anledning til å gi det sivile samfunnet en lignende plass i medieproduksjonen. Overgangen fra analog til digital kringkasting i 2009 innebærer utbyggingen av et nytt, digitalt nettverk som erstatter dagens sendesystem. I Stortingsbehandlingen av denne saken foreligger det en innstilling om at skal avsettes kapasitet til en åpen kanal. Dette er også i tråd med de nært forestående endringene i ytringsfrihetsparagrafen i Grunnloven. I forslaget som foreligger heter det at «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale» - eksempelvis en åpen kanal. Kirke- og Kulturdepartementet (KKD) som er ansvarlig for videreføring av denne saken, har derimot valgt et annet fokus.

Til nå har to miljøer vist interesse ovenfor departementet for utviklingen av den ikke-kommersielle, ikke-statlige frekvensen i det nye digitale nettet. Det ene er nettverket Åpen Kanal (www.openchannel.no) som arbeider for innføring av en åpen TV-kanal i Norge, og det andre er kristne grupperinger som allerede er på lufta blant annet med sendinger på formiddagen på NRK2s frekvens på kabelnettet i Oslo. Religiøse grupper er flittige brukere av åpne kanaler i andre land, men sendetiden blir selvsagt jevnt delt med alle andre brukere. KKD synes i denne sammenheng å ønske å sikre de kristne TV-produsentene en egen løsning og nedprioritere opprettelsen av en åpen kanal.

FOR DENNE SAKEN

kunne vært løst enkelt: Oppretter man en allmenn åpen kanal, vil religiøse aktører på linje med alle andre kunne benytte seg av dette tilbudet, men ingen vil bli gitt forrang og jo flere brukere, jo mindre sendetid vil det bli pr. bruker, og jo vanskeligere blir det å få sendetid i «prime time». KKD har så langt ikke vist at de ønsker en åpen kanal slik vi finner dem i mange andre land. I forhandlingene med Norges televisjon (NTV) - selskapet som eies av NRK og TV2 i fellesskap og som skal bygge det nye, digitale nettverket - sikter derimot departementet seg inn på en løsning der brukstilgang for den «ekstra» kanalen samlet vil koste flere millioner.

Slikt blir det ingen åpen kanal ut av; for de kristne TV-produsentene kan derimot en slik inngangsbillett ikke sies å være et hinder siden de allerede i dag betaler for sin sendetid. Bruk av såkalt «tigge-TV» - pengeinnsamlinger i sendetiden - er med på å gjøre dette mulig. Sivilt fjernsyn av typen åpen kanal skal ikke finansieres gjennom inntekter fra egne sendinger; tvert imot er det for eksempel i de tyske Offene Kanäle ikke lov til å benytte sendetiden til inntektsbringende aktiviteter, fordi dette undergraver legitimiteten til hele konseptet som noe annet enn kommersielt TV.

SIDEN NRK EIER

halvparten av NTV, og NRK er underlagt KKD, er departementet delvis i forhandlinger med seg selv i denne prosessen. Hva NTVs innstilling til en løsning som åpen kanal skulle være, er dermed til en viss grad avhengig av hvilke føringer KKD legger på NRK. For TV2 gjelder nok vanlige kommersielle hensyn. De er vel opptatt av ikke å gi bort noe de ellers kunne fått betalt for (som sendetid til innsamlings-TV), og ikke legge til rette for konkurrerende virksomhet.

Åpne kanaler er derimot ingen konkurrent til kommersielt TV, verken når det gjelder eksistensgrunnlag eller programtilbud. Jürgen Linke, lederen for Offener Kanal Berlin, understrekte i sin innledning på seminaret Realizing Democracy i Oslo sist oktober, at seer-ratingenes tyranni ikke gjelder for deres sendinger. Om det er 1 eller 10 000 seere er ikke avgjørende for om en produksjon er vellykket. Poenget er nettopp å vise og besørge produksjon av fjernsyn som ikke finnes i de større TV-kanalene.

ÅPEN KANAL-KONSEPTET

handler i hovedsak om to forhold: Det skal gi sivile aktører en egen plass i mediemangfoldet, og slik understøtte reell ytringsfrihet. Og det skal utfordre skillet mellom seeren og produsenten. Uttrykket media literacy er sentralt i denne sammenhengen. Selv om vi som mediekonsumenter er blitt drevne fortolkere av avanserte visuelle uttrykk, er kjennskap til og erfaring med hvordan medieproduksjon utføres ikke en forståelse som følger naturlig av seerrollen. Dette må læres andre steder. Offentlighetsbegrepet er blitt sterkt overlappende med medial offentlighet; den offentligheten aviser, radio og fjernsyn utgjør.

I dag er det like nødvendig å være mediekyndig for å kunne bli en engasjert samfunnsborger som det i forrige århundre var å være lese- og skrivekyndig. I Tyskland er en av konsekvensene av en slik erkjennelse prosjektet Kids On Media. Her slippes skolebarn til foran og bak kameraene i de åpne kanalene for å lage og sende egne programmer. Etter 20 år med slike og lignende erfaringer, sto partipolitikere, offentlige forvaltere og forskere i Tyskland parate på jubileumsfesten til å hylle de åpne kanalenes eksistens. Kulturdepartementet bør benytte opprettelsen av det nye digitale bakkenettet til å sikre allmennheten i Norge et tilsvarende tilbud.