I disse dager bestemmes hvordan 22. juli-senteret skal bli i framtida. Skal vi bevare historien om terroren i 2011, er senteret vårt sikreste kort. Nå står unike spor etter det som skjedde i fare for å forsvinne.

Få er oppmerksomme på dette. Debatten om Y-blokka har kulminert i riving, naboer vil igjen saksøke for å unngå et minnesmerke ved Utøya og et permanent minnesmerke i regjeringskvartalet er fremdeles helt i det blå etter den skandaløse prosessen. Håndteringen av historien om 22. juli er så langt preget av harde motsetninger og manglende handlekraft.

Derfor er det desto viktigere å bevare 22. juli-senteret, som lar publikum se med egne øyne hvordan regjeringskvartalet ble påvirket av bomba. Bare her kan sprekkene i veggene bevares, i et landskap der fysiske spor gjør historien virkelig for tilskueren. Senterets fortellerkraft handler i stor grad om rommene og merkene, ikke bare selve utstillingen.

Fraværet av minnesmerker etter 22. juli er trist for de etterlatte og et savn for store deler av befolkningen. Ni år etter terroren er det behov for møteplasser for å samles eller gå alene for minnes. For nye generasjoner er gode minnesteder egnet for å lære om det som skjedde. Og for å unngå at det skjer igjen, bør faktiske spor spares som bevis.