Åpner sansekammeret

Viser Johan Borgen som den presise prosaist, men avslører også hans hang til overspent ordgyteri.

Johan Borgen var formuleringsmagikeren framfor noen og en uhyre elegant og snedig prosaist. Essayene og prosastykkene som Gordon Hølmebakk har samlet i dette utvalget, viser ordkunstneren på sitt beste; som skarp og vittig kåseri- og petitskribent, som sansenes dikter, som analytiker og tenker.

Boka illustrerer allsidigheten og energien i Borgens virksomhet gjennom en periode på førti år, fra 1935 til 1975. Med er blant annet kåserier skrevet til radioprogrammene «Barndommens rike» og «Søndagsposten», og et utvalg Mumle Gåsegg-petiter, essay og bokomtaler fra forfatterens nesten femti år lange karriere i Dagbladet.

Både spottegjøken og romantikeren Borgen er representert. Barndomserindringene i essayet «Fra nå kan alt skje» og de finstemte «Gåseggene», «Stien på hjemveien» og «Konge for en dag», er noen av høydepunktene, og sterkt preget av den helt spesielle Borgenske signaturen.

Uovertruffen

I disse og flere av de andre prosastykkene er forfatteren uovertruffen i sin skildring av mennesket, byen og tida, av erindringens og følsomhetsapparatets mysterier.

Midtpartiet av boka inneholder foruten sansemettede og personlige betraktninger også essay som behandler kunsten og kunstneren. Disse er vanskeligere å trenge inn i, selv om forfatterens tankekraft og sensibilitet skinner igjennom. Avslutningsvis kommer en rommelig og praktfull bolk med Borgens bokomtaler.

Solid kunnskapsbase

Nettopp bokomtalene viser Borgen som den overlegne og eminente skribenten han var. Analysen er selvsagt alltid med, og i tillegg behersker han kunsten å sette verket og forfatteren - enten det er Nordahl Grieg, Knut Hamsun eller den danske kultforfatteren Tom Kristensen - inn i en større sammenheng, både kunstnerisk, tidsmessig og kulturelt. Borgen vever inn anekdoter og personlige erfaringer som gjør omtalene underholdende å lese, og innvier oss i sin solide kunnskapsbase.

Hans danske forfatterkollegaer er naturlig nok godt representert i dette utvalget.

Mer underlig er det at sortimentet bare viser Borgens klokskap og kompetanse i forhold til mannlige forfattere og deres verker. Han skrev også utmerkete anmeldelser av kvinners litteratur - Virginia Woolfs «Et eget rom» er den eneste som er tatt med her.

Så - er konklusjonen at Borgens korttekster holder seg like godt i dag? Ja, de fleste gjør det. Selv om det ikke kan underslås at det tidvise ordgyteriet, digresjonene og avledningene - noe av den Borgenske sjarmen - av og til blir i meste laget.

Enkelte av stykkene har også noe gammelmodig heftet ved seg som gjør dem i overkant tråe å komme igjennom.

Til tross for en lekende form er flere av tekstene ganske betydningstette. Dette gjør at «Erindringer om en rytme» ikke er ei bok som bør leses i ett strekk, men i små porsjoner. Lest slik er Borgens essay og prosastykker berikende og vederkvegende pauser i hastige hverdager.