Coronaviruset er et stort sosialt eksperiment, som på mange måter minner om en hjemsøkelse eller prøvelse. I hvor stor grad er vi villige til å gi avkall på hevdvunne vaner og privilegier for å redde livet? Hvor langt rekker utholdenheten vår når det gjelder suspenderingen av en hellig hverdag, som vi fram til i går ikke bare tok for gitt, men også anså som uangripelig?

Eksperimentet ser ut til å ha lykkes over all forventning. Vi er parate til forbløffende store forandringer i livet når de bare har en fornuftig begrunnelse.

I enkelte amerikanske stater, som for eksempel Michigan, har det vært demonstrasjoner mot nedlukkingen av samfunnet. Demonstrantene har krevd at guvernøren, Gretchen Whitmer, skal fengsles, mens de har vandret i gatene, bærende på et arsenal av automatvåpen som ville gjort Den islamske stat grønne av misunnelse. Men i stedet for å være den amerikanske frihetsdrømmens vakreste blomst, er fanatikerne i flertallets øyne en uansvarlig minoritet som ingen støtter, andre enn nok en uansvarlig minoritet, USAs president Donald Trump

I Storbritannia har det blitt offentliggjort en forbløffende undersøkelse, som viser at bare ni prosent av befolkningen ønsker å returnere til tilstanden før Corona-krisen. De drømmer ikke om det normale. I deres øyne er det det normale som er problemet. Unntakstilstanden er kanskje ikke en utopi, men den har åpnet en dør til noe annet og bedre.