Coronaviruset er et stort sosialt eksperiment, som på mange måter minner om en hjemsøkelse eller prøvelse. I hvor stor grad er vi villige til å gi avkall på hevdvunne vaner og privilegier for å redde livet? Hvor langt rekker utholdenheten vår når det gjelder suspenderingen av en hellig hverdag, som vi fram til i går ikke bare tok for gitt, men også anså som uangripelig?
Eksperimentet ser ut til å ha lykkes over all forventning. Vi er parate til forbløffende store forandringer i livet når de bare har en fornuftig begrunnelse.
I enkelte amerikanske stater, som for eksempel Michigan, har det vært demonstrasjoner mot nedlukkingen av samfunnet. Demonstrantene har krevd at guvernøren, Gretchen Whitmer, skal fengsles, mens de har vandret i gatene, bærende på et arsenal av automatvåpen som ville gjort Den islamske stat grønne av misunnelse. Men i stedet for å være den amerikanske frihetsdrømmens vakreste blomst, er fanatikerne i flertallets øyne en uansvarlig minoritet som ingen støtter, andre enn nok en uansvarlig minoritet, USAs president Donald Trump
- Blir lav lønnsvekst
I Storbritannia har det blitt offentliggjort en forbløffende undersøkelse, som viser at bare ni prosent av befolkningen ønsker å returnere til tilstanden før Corona-krisen. De drømmer ikke om det normale. I deres øyne er det det normale som er problemet. Unntakstilstanden er kanskje ikke en utopi, men den har åpnet en dør til noe annet og bedre.
Luftforurensningen er redusert. Himmelen er fri for flyenes skjemmende kondensstriper. Fuglekvitter har erstattet trafikkstøy. Planeten har fått en stress-pause og fyller lungene. Universet snakker til oss igjen.
En annerledes, paradoksal fellesskapsfølelse har bredt seg, til tross for selvisolasjonen. Du kan være nyttig for samfunnet ved å ganske enkelt holde deg hjemme. Selv når du ikke gjør noe, er det bruk for deg, og hvor mange av oss føler til daglig, i vår stakkåndede forfølgelse av individuelle mål, at vi er til nytte for andre? Størrelsen på lønningen hadde blitt den eneste målestokken for vår verdi som mennesker. Nå oppdager vi plutselig andre parametere.
Best for de ressurssterke
En opprørt markedsøkonomi, som ustanselig ropte om hysteriske konsumkrav, har blitt taus, og vi konsentrerer oss om det nødvendige.
Stillhet er ettertanke. Tanken på døden kan også være en inspirator. Ikke bare spørsmålet om hva jeg vil med eget liv mens jeg fremdeles har det, melder seg. Jeg spør også hva jeg kan bety for de andre. Det har blitt slått en sprekk i muren vi har bygget rundt oss, den som har gjort oss så blinde og døve for mye i tilværelsen vår.
De små tingene som hverdagsrutinene normalt overdøver, snakker til oss igjen. Er det resignasjon i denne ettertanken? Nei, det er ambisjon. En nesten intuitiv viten om at ting ikke kan fortsette slik de var, verken på en planet i hastig akselererende uorden eller i vårt eget individuelle liv.
Vi skal ikke tilbake til en nedslitt, oppbrukt og uetterrettelig normalitet, men skape nye normer for normalitet. I den forstand kan vi se Corona-krisen som generalprøven på en nødvendig utopi.
Økonomene, som er samfunnets virkelig leger når det kommer til alt det vesentlige, nemlig pengene og deres ustoppelige sirkulasjon, er bekymret, og det er vi som bekymrer dem. Ikke vår fysiske helbred, men vår mentale. Vi er ikke de samme som vi var for bare to måneder siden. Noe har klikka inne i hodet vårt. Mannen og kvinnen i gata vil spare pengene sine. De vil ikke kaste seg inn i forbrukerkappløpet. De er nervøse for framtida.
Her snakker den sunne fornuft. Men ikke i økonomenes øyne. Der taler den rene, samfunnssaboterende galskap. Hvordan skal vi noen gang få i gang økonomien igjen, hvis vi ikke straks kaster oss ut i et hode- og meningsløst forbruk? Du er en samfunnsfiende hvis du ikke bruker dine hardt ervervede penger på ting du ikke har bruk for.
Køene foran arbeidsformidlingen er din skyld hvis du ikke med en gang heller pengene dine ned i forbrukskloakken og kjøper en ny bil, den nyeste flatskjermen eller bestiller en reise til Thailand. Det er den samme logikken som får visse politikere til å gå inn for krig, fordi krig skaper arbeidsplasser, mens fred er noe samfunnsundergravende møkk, som stenger våpenindustrien og sender folk på gata.
De nye omstillings-kameratene
Ja, men, hva nå hvis menneskene som uttrykker en viss forsiktig tilbakeholdenhet når det kommer til egne penger har brukt den lange selvisolasjonen til å tenke seg om?
Hva nå hvis de ettertenksomme har begynt å skille mellom vesentlig og uvesentlig, mellom viktig og uviktig? Hva nå hvis vi hver enkelt har spurt oss selv om hva vi egentlig vil med oppholdstillatelsen vår her på jorda? Coronaviruset har lært oss om livets fatale korthet, og den belæringen kan fremdeles rekke å bli omsatt til et liv med mer nærvær og fylde enn storkonsumets slurpende sugerør kan by på.
Men nei! Enhver stillferdig ettertanke skal overdøves av reklamebrølet, som om en krigsgal general skal rekruttere oss til frontlinjene i nasjonens tomme butikker. Skal vi virkelig adlyde? Skal vi nok en gang gå i gåsemarsj til shoppingsentrene? Skal det være Black Friday hver dag?
Dette har pesten lært oss
Kan du huske myten om Eldorado, den sagnomsuste byen et sted i den søramerikanske jungelen, der gatene var brolagt med gull? Spanske conquistadorer jaktet på den i århundrer. Var det for å nyte skjønnheten i byens enestående arkitektur? Nei, det var for å ødelegge gatene og husene, slik at morderiske røverbander kunne stjele det verdifulle gullet. En barbarisk, kulturfiendtlig jakt på personlig berikelse dikterte conquistadorenes drømmer.
Det er den samme drømmen som driver globaliseringen i dag. Det er en pervertert rikdomsopphopning, som har skapt en astronomisk ulikhet blant mennesker og fått naturen til å vende seg mot oss. Det er ikke noe feil med globalisering, for kloden er for liten til at sju milliarder mennesker kan isolere seg fra hverandre i et lokalhistorisk museum av selvhevdende nasjoner. Men det er noe galt med en globalisering som har en hensynsløs utplyndring av planeten som eneste drivkraft.
Ja, viruset har gjort oss syke, og naturen er syk. Men i takt med at feberen vår steg under Corona-epidemien, falt klodens. Det skjedde noe underlig. Vi opplever det hver dag alle sammen. Naturen puster friere under en klarere himmel, mens CO2-utslippet faller. Vi trenger en vaksine. Men det gjør naturen også. Og det sære paradokset er at vi mennesker, som er sykdommen, også kan bli vaksinen. Vi kan endre livsformen vår. Så kan pasient Jorda forlate smitteteltet.
