Åpnet verden og lukket diskusjonen

«Fremtiden i våre hender» er nr. 15 i Dagbladets sakprosakåring.

Bok nr. 16: Erik Dammann, «Fremtiden i våre hender», Gyldendal, 2002.

• Les også: www.dagbladet.no/sakprosa
• Send inn din egen sakprosa-liste til sakprosa@dagbladet.no

Nadderudhallen, midt i det borgerlige Bærum, 25. april 1974. Stapp fullt inne, lukt av gymsal, tilskuere i ribbeveggene. En kombinasjon av ekspertise og motkultur på første benk: den radikale veteranen Trygve Bull, filosofen Arne Næss med sitt lett ironiske smil, visesangeren Birgitte Grimstad ytterst til høyre.

På gulvet ungdommen. Foran dem på podiet: forfatteren og debattanten Erik Dammann, som nå var i ferd med å stifte bevegelsen «Framtiden i våre hender».

Over 2000 mennesker møtte fram for å høre Dammann i idrettshallen - «det klarer ellers bare popstjerner» kommenterte Arne Skouen i Dagbladet. Opphavet til oppstyret var en bok, utgitt to år før, allerede da trykket i sju opplag.

«Fremtiden i våre hender» etablerte et sett nye forutsetninger for den norske offentligheten på 70-tallet. Samtidig lukket den miljødebatten som skulle komme.

Med tanke på entusiasmen boka skapte, er det påfallende hvordan mismotet preger Dammanns tekst: «Det er så mange ting som bekymrer oss - så mange skremmende sider ved vår situasjon,» lyder den aller første setningen.

«La oss prøve om vi kan øyne noen hovedlinjer i all denne elendigheten.» Boka deler deretter kloden i to: en utarmet tredje verden, satt opp mot et rikt og selvsentrert Vesten, bokas «vi».

MILJØBEVISSTHET: Erik Dammann på talerstolen:
Nyomvendte kom i busslaster fra Bergen, Bodø og Trondheim til stiftelsesmøtet i Framtiden i våre hender våren 1974. Foto: Framtiden i våre hender
MILJØBEVISSTHET: Erik Dammann på talerstolen: Nyomvendte kom i busslaster fra Bergen, Bodø og Trondheim til stiftelsesmøtet i Framtiden i våre hender våren 1974. Foto: Framtiden i våre hender Vis mer

Ubønnhørlig påviser den tidligere reklamemannen Dammann deretter hvordan de to tingene henger sammen: Vår rikdom er betinget av de andres fattigdom.

Sånn sett er det den hyklerske borgeren som er bokas hovedfiende, heller enn politikeren eller kapitalisten: han som beroliger seg med «ønsketenkning og bortforklaringer» under tilsynelatende engasjerte diskusjoner «i en villa utenfor Oslo».

Selve det globale perspektivet den overveldende styrken med boka. Dammanns oppgjør med vår mentale isolasjonisme eller «myten om at feilen ligger hos de fattige selv» ble med denne teksten etablert som selvfølgelige i offentligheten.

Mest imponerende ellers er de historiske passasjene, som gjør opp med vår forestilling om en primitiv omverden forut for de vestlige «oppdagelsene».

De bryter med bokas generelle inndeling av verden i mektige og avmektige - og gir for en gangs skyld uttrykk for en reell begeistring hos forfatteren, over den glemte rikdommen han har funnet i historiebøkene.

Formålet med historietimen er likevel klart: «Ingen land som i dag nyter godt av Europas materielle forsprang kan fraskrive seg ansvaret.»

Fortidas overgrep hviler tungt på nåtida. Noe av Dammanns appell i samtida lå i hans oppgjør med konvensjonelt politiske perspektiver.

Dessverre var det skyldperspektivet som ble stilt opp som alternativ: «Vi må lære oss å flytte ansvaret for verdenssituasjonen over på oss selv.» Når teksten mot slutten vender seg mot løsningene, er det da heller ikke FN, vitenskapen eller den internasjonale lovgivningen som beskrives.

Åpnet verden og lukket diskusjonen

I stedet gjøres den globale krisa om til et privat spørsmål. Det bidro nok til appellen: Verden kunne endres hjemmefra. Men det låste samtidig både bildet av oss selv og de andre, og bidro til en ufrivillig estetisering av et dypt politisk anliggende.

«Ny livsstil» ble tittelen på tidsskriftet Dammann og hans allierte startet opp kort tid etter. Det høres litt ut som et glanset ukeblad i dag.

ØKOBEVEGELSENS FAR: Erik Dammann, stiftet og ledet Folkeaksjonen i våre hender.