Apokalypse nå

Don McKellar er en spennende kanadisk herremann, men ingen skal beskylde ham for overdreven optimisme. I «Siste natt» framstår 31. desember 1999 som verdens ende.

Nå er saken kanskje mer sammensatt enn som så. Filmen er en av de ni i serien «2000 sett av...», og det er mulig at McKellar, som har regi, manus og selv spiller i denne originale og absurde visjonen om den forestående tusenårsfesten, regelrett peker nese av hele oppstyret og manges angst for det. Ta bare tusenårsviruset.

I oppløsning

Regissøren er Patrick, en ung mann som inntar kalkunen sammen med foreldrene sine, men ellers har tenkt å tilbringe kvelden alene. Bortsett fra at han råker på Sandra (Sandra Oh). Da er det ikke annet å gjøre enn å ta fram Pete Seeger-versjonen av «Quantanamera», enda hun egentlig vil hjem til sin mann (David Cronenberg) for å gjøre slutt på alt. En kamerat har satt seg fore å virkeliggjøre sine seksuelle fantasier ved å ta det ene damemennesket etter det andre til sengs, denne dagen. Og utenfor fungerer absolutt ingenting. Alt er i oppløsning, mens det telles ned mot slutten for full musikk.

Pompøst uvanlig

Du verden. «Siste natt» har en definitiv underholdningsverdi i helkorny situasjoner og i sitt uvanlige grep på 2000-temaet. Men det er noe selvhøytidelig over den, også, slik påfunnene går i spann for å si oss - hva da, egentlig? Ligger det et overstadig dypt budskap her og lokker uten helt å gi seg til kjenne? Ikke godt å si.

Som samtidsfabel er imidlertid «Siste natt» engasjerende. En apokalypse for vanlige folk, uten styrtende meteorer.