FALSK IDYLL: Forbundskansler Angela Merkel fra Tyskland, statsminister Georgios Papandreou fra Hellas, president Nicolas Sarkozy fra Frankrike og EU-president Herman Van Rompuy under et toppmøte i 2010. De tvang Papandreou i kne, men Hellas har det bare gått verre og verre med. Foto:L  REUTERS/Yves Herman
FALSK IDYLL: Forbundskansler Angela Merkel fra Tyskland, statsminister Georgios Papandreou fra Hellas, president Nicolas Sarkozy fra Frankrike og EU-president Herman Van Rompuy under et toppmøte i 2010. De tvang Papandreou i kne, men Hellas har det bare gått verre og verre med. Foto:L REUTERS/Yves HermanVis mer

Apokalypsis

Nå kan Nicolas Sarkozy og Angela Merkel angre på hva de stelte i stand da de felte statsminister «Yorgos» Papandreou i Hellas, skriver Einar Hagvaag.

I november i fjor var vi vitne til et stygt maktovergrep mot folkestyret og europeisk, politisk folkeskikk. Hellas hadde fått krisehjelp av EU mot å innføre noen drakoniske sparetiltak som hudflettet grekerne. Statsminister Georgios Papandreou, en ekte politisk ringrev, gjorde da sitt livs dristigste politiske grep: Han ville legge avtalen med EU ut til folkeavstemning. Med sitt politiske liv som innsats ville Papandreou ha velgernes godkjenning for nødvendige lidelser. Ha ba om folkelig legitimitet for å lede landet ut av den verste krisa etter diktaturets fall.

Papandreou tok alle på senga, men sinnet kokte verst blant eliten i EU, som ikke ville finnes seg i denne overdosen av gresk demokrati. Daværende fransk president, Nicolas Sarkozy, som hadde tenkt seg å framstå som verdens økonomiske frelser, som vert for toppmøtet i G-8 i Cannes, var så rasende som bare han kan bli. Han og Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, med velsignelse fra de mektigste i EU, tvang Papandreou til å gå av 11. november.

Etter to krisepakker, enda flere innsparinger, i enda dypere økonomisk, sosial og politisk krise, går nå grekerne til folkeavstemning om krisepolitikken, i form av det andre nyvalget 17. juni. «Gjort er gjort og kan ikkje gjerast om att», er en grunnregel i politikken. Men historie er en vitenskap som henter lærdom fra fortida. God tur til Hellas, Nicolas og Angela! Hils «Yorgos» fra alle europeere!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er helt uvisst hvordan grekerne vil stemme i neste måned. I forrige nyvalg stemte de inn et parlament som gjorde landet uregjerlig. Taperne var de to partiene som hadde underskrevet avtalen med EU, de konservative i Nytt Demokrati (ND) og sosialdemokratiske PASOK. Vinnerne var alle som forkaster avtalen, først og fremst venstreforbundet Syriza, samt en gjeng nynazistiske fremmed-hatere. Flere målinger peker mot en seier for Syriza, ei måling peker mot et flertall for ND og PASOK. Spørsmålet er om grekerne våger å trosse EU eller bøyer seg for noe som synes uunngåelig. Det største partiet får et «styringstillegg» på 50 seter, noe som kan gjøre en knapp seier stor.

EU snakker som en telefon-svarer: «Hellas må etterleve avtalen.» Alexis Tsipras, lederen for Syriza, tror EU bløffer. Etter president-skiftet i Frankrike, og med bønner om nåde fra regjeringene i Spania, Portugal og Italia, har EU utvidet vokabularet fra bare «innsparing» til også å ta med «vekst». Våger virkelig EU å tvinge Hellas ut av euro-samarbeidet dersom Tsipras blir statsminister? Våger Tsipras å bryte med EU? I banker og børser regner de på harde livet over hva dette kan koste. Forferdelig dyrt blir det helt sikkert, både for Hellas og EU. En sveitsisk bank har prosentregnet på faren for statskupp og borgerkrig.

Utgangen på denne krisa er det ikke et menneske som kan forutsi. Vi kan like godt se for oss en politisk fiksjon, filmatisert av grekeren Costa Gavras, som en slags oppfølger av hans legendariske «Z» om forspillet til oberstenes kupp i 1967. Filmen kan hete «Apokalypsis» og begynne med folkets hyllest til Alexis Tsipras som ny statsminister på Syntagma-torget. Må Tsipras under tvang gi opp euroen, gjeninnføre drakmer, stenge bankene mens nye penger trykkes, stenge grensene for å bremse kapitalflukt og erklære landet ute av stand til å betale statsgjelda i euro, dollar, pund og yen med sine nye drakmer?

Orker generalene å stå imot presset fra venner og maktmennesker som ustanselig ringer og ber dem om å gjennomføre et kupp? Hvor mange av dem, med svarte penger i utlandet, hopper av og flykter? Hvor mange opprørte mennesker samler seg på Syntagma for å kreve sine tapte sparepenger tilbakebetalt? Hvor mange er dumme nok til å forsøke å rane tomme banker? Hvor mange luringer vil rane bensin-stasjoner, hvor prisen i drakmer er sjudoblet?

Men ikke bare Tsipris og hans statsråder vil svette. I EU kan det bryte ut vill uorden og en tanke om å «redde seg den som kan». Nervøse rikinger flytter allerede pengene sine til Sveits, hvor myndighetene kan bli nødt til å innføre negativ strafferente på innskudd i bankene fra utlendinger for å hindre kursen på sveitserfranc fra å gå til himmels. Dersom smitten fra Hellas angriper Italia, Spania, Portugal og Irland, ja kanskje også gjeldstyngede Belgia, da har ikke EU penger nok i sine krisefond til å redde dem fra undergangen. Da må alle traktater brytes tvert, og euro-banken må trykke penger til krampa tar de tyske økonomene som har utformet sparepolitikken. Pragmatiske EU finner det nok billigere å redde vesle Hellas.

De som har politisk folkeskikk kan da sende en hilsen til den gode «Yorgos».