Apokalyptisk blodbad

Storslagen og voldsom film fra Maya-kulturens sammenbrudd.

FILM: Personen Mel Gibson har hatt en lei tendens til overskygge filmarbeidet. Hans fyllekjøring, antisemittisme og forstokka katolisisme har kommet i veien for en nøktern bedømmelse av de kunstneriske produktene han leverer. Er det mulig å formidle et uhildet inntrykk av en Mel Gibson-film etter den vanvittige, feberreligiøse voldsorgien «The Passion of the Christ» (2004)?

Alle rykter om at hans nye film, «Apocalypto», er en tilsvarende reise i blod og gørr og avhogde hoder stemmer. Et langt stykke uti den drøyt to timer lange lemlestelsen, grep jeg meg selv i si «Yess!», da blodet endelig sprutet som en tynn og hissig stråle ut av hjernen på den mest sadistiske skurken. Man reagerer ved å bli lattermild, kanskje som en forsvarsmekanisme? Er det særlig sunt?

Voldsestetikk

Men det betyr også at Mel Gibson har laget en heidundrende effektiv fortelling som holder en på bristepunktet til siste slutt. Det er ingenting i veien med dramaturgien her; dette er action-adventure av ypperste Hollywood-merke. Det er hans bruk av vold som virkemiddel som kan og bør problematiseres.

Den ekstreme volden er blitt Mel Gibsons varemerke som filmmaker. Historiene har en sammenheng. Både «Braveheart» (1995), «The Passion of the Christ» og «Apocalypto» handler i bunn og grunn om den lille mann som slåss en heroisk kamp mot en brutal overmakt. Gibson aksentuerer overmaktens knusende styrke ved å visualisere dens voldsbruk. Man kan nesten si at det rødsvarte blodet er blitt det estetiske kjennetegnet ved en Mel Gibson-film.Det er likevel ingen overdrivelse å hevde at «Apocalypto» er en usedvanlig vakker film. Den er innspilt i Mexicos regnskoger og på Yucatán-halvøya, altså i Maya-indianernes gamle rike. Skuespillerne er stort sett lokale amatører og dansere, mange av dem indianere, og de snakker noe som er en videreutvikling av det gamle Maya-språket.

Menneskeofring

«En stor sivilisasjon blir ikke erobret utenfra før den har ødelagt seg selv innenfra», lyder et historisk sitat i filmens fortekster. Vi står med andre ord foran Maya-sivilisasjonens undergang på 1500-tallet, like før de spanske conquistadorene gikk i land. Mayaene tilba solguden og bygget pyramider; etterlevningene vitner om en høyt framskreden sivilisasjon.

Hovedpersonen Jaguarpote (Rudy Youngblood) lever fredelig i regnskogen med kone og barn i sin jegerstamme som en dag blir angrepet av menneskejegere fra den urbane delen av Maya-kulturen. Menn og kvinner lenkes sammen og fraktes til en slags pyramideby, der høvdinger og yppersteprester ofrer mennesker til solguden fordi avlingene har sviktet. Menneskeofrene males blå over de nakne kroppene og føres til pyramidens topp. Der rives et ennå bankende hjerte ut av brystet på dem, før de halshogges. Hodene triller kast-i-kast nedover pyramidens trapper og plasseres på staker. Alt dette er utførlig visualisert i scener som er eksepsjonelle. Mayaenes masker, tatoveringer, piercinger, frisyrer, malerier og bygninger er, om ikke antropologisk korrekte, så i alle fall slående vakre.

Overtydelig

Jaguarpote blir reddet fra menneskeofringen, men blir forfulgt gjennom jungelen i filmens siste, halsbrekkende del. «Jeg skal flå deg og tvinge deg til å se på mens jeg kler på meg huden din,» sier hans forfølger. Om flåingen uteblir, mangler det ikke på utfordrende opplevelser i Mel Gibsons billeduttrykk, som tidvis leder tankene hen til Werner Herzogs filmer «Aguirre - Guds vrede» (1972) og «Fitzcarraldo» (1982), og Roland Joffés «The Mission» (1986).

«Apocalypto» er en storslagen film som peker nese til all minimalisme. Her er mer enn nok av overtydeligheter, fra groteske massegraver til drapsmetoder man knapt har fantasi til forestille seg. Men man trenger en sterk mage til å fordøye overdosen av vold. Less is more, Mel, hører du!