Apollo

Fra Bronx til Bekkelaget, bokmål til, eh, kinaspråk?

CD: Det var på tide noen tok grep overfor generasjonspsykologene. Bokmålsrapperen Apollo tilhører slett ikke glasurgenerasjonen. Han er selvutnevnt medlem av «Generasjon gi faen». Derfor er andrealbumet «Satans Sirkus» også mer party enn politikk. Og godt er det. Apollo er nemlig best på fest. På latinosvingende «Nonsense Refrenger» kyler han ned tequila med strålende opplagte Whimsical, Jester og Elling fra Gatas Parlament. Og sammen med DonMartin revolusjonerer han «Tre små kinesere» på «To små rappere». Ingenting er som kinaspråk! Men som sagt, Apollo er best når han gliser mens han rapper. Det er når han skal være intens at han støter på problemer. Når inderlighetene tvinges fram, høres han faktisk ut som Odd Børretzen, og på Raga Rockers-coverlåta «Hun er fri» lyder det dessverre hult og konstruert. Likevel er «Satans Sirkus» til tider et saftig stykke rapkjøtt.