Apotygma Berzerk

Skikkelig «Nemi»-musikk fra mennene som aldri blir synthprofeter i eget land.

Apotygma Berzerks miks av trance, synth, industri og gothmusikk har visstnok solgt rundt en halv million plater verden over, og er et enda et eksempel på at denne subkulturen, i likhet med black metal, fenger utlendingene best. Selv om Apotygma Berzerk imponerende nok fyller opp Rockefeller når de har konsert.

Berzerks musikk har fått liten, om noen, hjelp fra oss surmagede kritikere, som aldri har klart å akseptere at trance-, synth-, industri- og gothmusikk er nesten ekstremt overlevelsesdyktige sjangrer som har et publikum med et trofasthetsnivå på linje med Iron Maiden-fans.

Hvorfor liker vi kritikere ikke denne musikken? Er det pompøsiteten? Er det de stikkende synth-riffene? Skyldes det alle de klamme 80-tallsminnene musikken frambringer? Er det ikke hipt nok? Skjønner vi ikke rett og slett greia?

Sikkert er det at musikken frambringer blandete følelser. I tilfellet «Suffer In Silence» fungerer ABs pompøsitet perfekt; låta er en slags miks av fordums synth-poppere som Howard Jones og trance lagd for store stadion. Andre ganger blir denne mørke musikken altfor anmassende, og ender med å slite ut lyttere som ikke allerede er fans.

Men de har i det minst Nemi på sin side.