Applaus igjen

Myspace-suksess følger opp.

CD: Brooklyn-bandet Clap Your Hands Say Yeah er et protoeksempel på den nye musikkvirkeligheten: Du må ha et rart og langt bandnavn, og du må slå gjennom på Internett.Foruten problemet med å finne gangbare kortformer av slike lange bandnavn - Clap Your Hands er vel mest nærliggende, CYHSY ser så rart ut - har Myspace-sensasjoner av denne typen voldt mye hodebry for den etablerte platebransjen. De vil jo gjerne ha et slikt kredpåfyll, og bandene er ikke uvillige til å ta steget. Men vil de ved en eventuell overgang samtidig miste hele sitt popularitetsgrunnlag, den dyrekjøpte eksklusiviteten og eierskapet som fans føler etter å ha oppdaget noen via sin egen PC?

Indie og kommers

Dette er bare en ny utgave av en evig problemstilling i symbiosen mellom indie og kommers, den som kort og godt oppsummeres som sell-out , og som handler om hvorvidt band gjennom å signere med et stort selskap samtidig klarer å «reforhandle kontrakten» med sine opprinnelige fans. Situasjonen i våre dager likner til forveksling tilstanden i gjør-det-selv-undergrunnen på 80-tallet, før Nirvana slo gjennom så hardt at de solgte flere plater enn Michael Jackson. Etter 10-15 år med stor grad av vellykket samrøre, opplever vi nå en ny uavhengighetsbølge fundert på en stadig mer demokratisert og nettfokusert musikkbransje.

Kaos og kos

Clap Your Hands er ikke noe nytt Nirvana, men de var fjorårets mest omsvermede band i amerikansk platebransje, etter å ha solgt anstendige mengder av sitt egenfinansierte og egenutgitte debutalbum via internettryktebørsen. De sa til slutt nei takk til alle lukrative tilbud, og fortsetter sin alenegang i det amerikanske markedet.Rent musikalsk besitter de en serie prototypiske indiekvaliteter som ingen plateselskaper i verden ville klart å besudle. Det kantete Talking Heads-kjøret og Alec Ounsworths David Byrne-vokal blir en slags hovedreferanse, om enn i litt mindre påfallende grad enn på debuten. De har en vimsete, sjarmerende melodiøsitet, og evnen til å lage store poplåter som gjerne flatpakkes i knitrende lag av støy og rot for så å bli bygget opp igjen i grandios skala - ikke ulikt måten Pavement jobbet på gjennom en serie sterke plater på 90-tallet, bare mindre påvirket av britiske inspirasjonskilder.Sjekk den skurrende åpningslåta «Some Loud Thunder» (høyttalerne er visst ikke sprengt, det bare låter slik), den ordrike, 50-tallsaktige «Mama, Won\'t You Keep Them Castles In The Air And Burning?» og den nydelige, gitarbroderende «Underwater (You and Me)» , og hør lyden av hvordan kaos blir kos.

Uten dødpunkter

I den grad det gir mening å sette dem opp mot hverandre som noe annet enn to betydelige amerikanske indieband med mainstreamtekke, har Clap Your Hands laget et bedre, jevnere og mer spennende indiealbum enn The Shins\' «Wincing The Night Away». «Some Loud Thunder» (produsert av Dave Fridmann) er spennende selv i sine roligste kunstpauser, og mangler praktisk talt dødpunkter. Det er ei plate som gir og gir av seg selv til den tålmodige lytter, og så lenge du avfinner deg med at Ounsworth neppe klarer å ikke likne på David Byrne rent vokalmessig, så blir ikke amerikansk indierock anno 2007 særlig bedre enn dette.