April i Paris

Sobert psykologisk dypdykk i torturens vesen.

BOK: 60 år etter krigen veiver folk stolt med det tyske flagget i Berlin. Og østerrikske Michael Wallner skriver om SS-tolken Roth under okkupasjonen i Paris. Det er ikke hverdagskost i det vell av krigslitteratur som finnes. Spesielt med tanke på at Wallner lar tolken ikle seg sivile klær om kvelden. Under navnet Antoine vandrer Roth rundt i Paris som franskmann. Verken som spion eller helt. Han lengter bare til en hverdag langt bort fra krigsproblematikken.

Tortur

Wallner unnskylder ikke sine landsmenn. Unge Korporal Roth settes til å oversette torturistenes terpende spørsmål og torturofrenes etter hvert villige svar. Her er den gjenkjennelige velkledde og korrekte SS-mannen. Etter å ha forhørt en femtenåring, gjennom å knuse fingrene hans og nesten drukne ham, tar han seg en røykepause mens han konverserer om hvilken nattklubb de skal på om kvelden. Før han tar en håndfull russisk kaviar som florerer i Paris etter at tyskerne tok Sovjet-ambassaden. Korporal Roth spiller feigt med. I begynnelsen lukker han øynene under forhørene, men etter hvert venner han seg til sin uhyggelige jobb.

Dobbeltliv

Wallner er ikke mer eksklusiv enn at han lar Roth forelske seg i en ung fransk motstandskvinne. Også den kvinnelige nazioffiseren er representert. Karikert gjennom kjempekvinnen Anna Rieleck-Sostmann, som nærmest voldtar Roth fordi hun vet om hans hemmelighet. Boka er også en thriller. Roths dobbeltliv avsløres, og han havner selv i SS-torturistenes klør. Alle ingrediensene er her for en velkjent tåreperse, sentimental eller spekulativ. Men «April i Paris» er ikke det. Med sitt veloversatte renskårne språk gjør den sterkt inntrykk; sober, sympatisk, visse steder tørrvittig.

Smertene

Først og fremst er boka et overbevisende psykologisk dypdykk i torturens vesen: Hvordan knekke et menneske? Her har forfatteren hentet stoff fra Arthur Koestlers skjellsettende «Mørke midt på dagen» (Oversatt til norsk i 1948. Kanskje på tide med en nyoversettelse?). Wallner skildrer Roths forgjeves forsøk på å utholde torturen. Tidsopplevelsen som går i oppløsning, det umulige i å forberede seg på smertene. Men mennesket er en seig skapning. I hvert fall korporal Roth som vi sist ser 7. juni 1944. Han er da uvitende om de alliertes ilandstigning. Men hva hjelper det en tysk desertør?