Morrissey under Nobelkonserten i Oslo desember 2013. Mange fant den britiske sangerens tilstedeværelse ved en slik anledning upassende, ikke minst grunnet hans uttalelser som sidestilte massakren på Utøya moralsk med produksjonen av McDonalds' kyllingnuggets. Artikkelforfatteren var en av de som reagerte, men når han befant seg i Manchester forrige mandag og bomben smalt en drøy kilometer unna, var det allikevel Morrissey ord, i sangform, fra en helt annen anledning, som satt seg fast i hodet som et omkved. Foto: REUTERS/Tobias Schwarz<reuters tobias="" schwarz="" (norway="" -="" tags:="" society="" entertainment)<="" figcaption=""><meta itemprop="representativeOfPage" content="true"><meta itemprop="width" content=""><meta itemprop="height" content=""></reuters>
Morrissey under Nobelkonserten i Oslo desember 2013. Mange fant den britiske sangerens tilstedeværelse ved en slik anledning upassende, ikke minst grunnet hans uttalelser som sidestilte massakren på Utøya moralsk med produksjonen av McDonalds' kyllingnuggets. Artikkelforfatteren var en av de som reagerte, men når han befant seg i Manchester forrige mandag og bomben smalt en drøy kilometer unna, var det allikevel Morrissey ord, i sangform, fra en helt annen anledning, som satt seg fast i hodet som et omkved. Foto: REUTERS/Tobias SchwarzVis mer

Ukas Vers:

Apropos ondskapen

Alle kjenner følelsen av å få en låt klistret fast i hodet. Hva klistrer seg fast midt under en tragedie og en terrordåd, og hvorfor? 

Noen husker kanskje Ut i vår hage-sketsjen om Aproposbandet, en gjeng musikere som har spesialisert seg på å skrive låter skreddersydd for å spilles som såkalt aproposmusikk. Altså disse låtene radiostasjonene henter frem for store og små anledninger, værfenomener eller høytider. Noe så sjeldent som vellykket norskprodusert humor om musikk, og fenomenet de gjøner med er jo reelt. Vi tyr til slike apropossanger, også i vår indre radio, når vi våkner opp, ser ut vinduet og nynner «Tiddelibom» eller «...sol i sinnet» i møte med en ny dag, vinter som sommer.

Men også i møte med langt mer alvorlige, tragiske og rystende hendelser tyr vi til aproposmusikken, om enn i litt annen form. Tenk på radioens umiddelbare omprogrammering til såkalt sørgemusikk ved omrystende hendelser (eller ekstra markerte dødsfall). For ikke å snakke om den spontane, nasjonale omfavnelsen av visse sangtekster av Paus, Grieg og Diem i kjølvannet av terroren i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. Det er en ømfintlig øvelse å ikke trå feil, å ikke velge musikk som på et eller annet vis gir ubehagelige assosiasjoner som ikke passer anledningen, noe som igjen illustreres ved antydningen til (en forsåvidt ikke hundre prosent urimelig, om enn noe pirkete og umusikalsk) debatt om Nordahl Griegs bakgrunn som apologet for politisk voldsutøvelse, i anledning 22. juli-rennessansen til «Til Ungdommen».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vår indre radio velger som sagt også sine apropossanger, i møte med både hverdagen og de store rystende hendelser. Denne er imidlertid ikke styrt av de samme strengt regulerte programmeringshensyn, og det er dermed ikke alltid like ... passende eller smakfullt, det underbevisstheten henter frem som respons. Dette er en anekdotisk påstand, overhodet ikke basert på empirisk forskning eller noe slikt. Men på noen sangstrofer, et par vers, som har dukket opp i bevisstheten min under stadig mer uventede og dels upassende anledninger de siste ukene. Av alle ting hentet fra katalogen til en tekstforfatter og et band jeg rent generelt ikke har noe spesielt sterkt forhold til, utover denne ene låta fremført av Steven Patrick Morrissey og The Smiths, som selv på en god dag har potensiale til å velte meg fullstendig over med all sin melankoli og brutalitet;

Over the moor, take me to the moor
Over the moor, take me to the moor
Dig a shallow grave and I'll lay me down

Første gang disse strofene automatisk slo inn i hodet denne våren var av alle dager på morgenen 17. mai, når nyhetene kunne fortelle at den britiske barnemorderen Ian Brady var død av kreft, på den psykiatriske sikringsanstalten hvor han levde de siste to tiårene av sitt usedvanlig kummerlige og jammervekkende liv. Tvangsinnlagt for tvangsforing fordi myndighetene nektet å la ham ende sitt eget liv i form av sultestreik, en grufull men på et vis også forståelig avgjørelse. Det handlet om å nekte en seriemorder nettopp det psykiatrien gjerne foreslår som sentralt motiv for slike ugjerninger; Et slags pervertert Messias-kompleks, en berusende maktfølelse av å styre over liv og død. Myndigheter eller andre klarte ikke å stoppe Brady og hans medsammensvorne Myra Hindley fra å ta livet av (minst) fem barn som aldri ble mer enn mellom 10 og 17 år gamle, på nær utenkelig bestialsk og grusomt vis, mellom 1963 og 1965.

De kunne imidlertid frata Brady kontrollen over sin egen død, og i det kan man forstå at det ligger en slags rettferdighet. Det er i hvert fall ytterst vanskelig å sympatisere med en figur som Brady, selv i de unektelig uverdige forholdene han tilbrakte sine siste år. Særlig fordi Brady også utøvde en form for kontroll over sine ofre, også etter å ha tatt livene deres. For frem til og inn i sin død nektet ham familien selv det snev av sjelefred bare han (og muligens Hindley, som døde i fengsel i 2002) kunne ha skjenket dem. Om han hadde pekt ut stedet han (og Hindley?) gravde ned den livløse kroppen til det femte, fortsatt forsvunnede offeret Keith Bennett (såvidt 12 år gammel når de myrdet ham i 1964). I 1982 var det kun to av de fire døde kroppene begravet på slettelandet som var funnet. Og det var da Morrissey skrev tekstlinjene nevnt ovenfor, til noen gitarakkorder skrevet av hans nyfunnede musikalske partner Johnny Marr, det som skulle bli til en av sangene på debutalbumet til bandet de var i ferd med å starte, «The Smiths» (1984). Og en sentral "jeg-stemme" i Morrisseys tekst er nettopp et spøkelsesaktig barnekor fra slettelandet, som hjemsøker en hel by;

"Oh, find me... find me, nothing more
We are on a sullen misty moor
We may be dead and we may be gone
But we will be, we will be, we will be, right by your side
Until the day you die

[...]
You might sleep
BUT YOU WILL NEVER DREAM!"

Oh Manchester, so much to answer for

For like selvfølgelig som at svært mange av oss bruker popsangen også som et middel for å bearbeide traumer, takle noe vanskelig enten vi står midt oppi det eller har det mer på avstand geografisk eller tidsmessig, er det at en musiker og låtskriver kan bruke selve skriveprosessen på tilsvarende terapeutisk vis. Morrissey er tross alt selv fra Manchester, og det er liten tvil om at disse stemmene fra slettemarken var et reelt, kollektivt traume han kjente på kroppen. Særlig siden han selv, født 1959, var omtrent jevnaldrende med de yngste ofrene til Brady og Hindley, disse barna som ropte fra heiene, fra "the moor". Når låten ble utgitt som b-side på topp ti-singelen «Heaven Knows I'm Miserable Now» i 1984, og The Smiths var på vei til å bli et slags popfenomen, ble det imidlertid sådd tvil om hensikten ved å lage slagermusikk ut av barns lidelse på dette viset. I de britiske tabloidene, hvor flere pårørende av ofrene gikk ut mot det de oppfattet som kynisme og exploitation.

Oh Manchester, so much to answer for

Edward, see those alluring lights?

Tonight will be your very last night

A woman said : "I know my son is dead

I'll never rest my hands on his sacred head"

Det umiddelbare etterspillet ble at flere britiske butikkkjeder nektet å føre singelen og albumet, men et mer interessant etterspill er den påfølgende brevvekslingen mellom Morrissey og moren til et av barna som nevnes ved navn i låta, Lesley Ann Downey. Det som startet som en utfyllende forklaring av valget av kunstnerisk motiv, utviklet seg interessant nok til et livslangt vennskap mellom Lesley Anns mor Ann West og Morrissey. Men er dette nok til å avvise totalt argumentet om at en låt som dette også er med på å rippe opp sår, og forlenge eller endog befeste et traume? Det er et vanskelig spørsmål. Byen Manchester og disse mordene er unektelig, og dels via denne låten, fortsatt uløselig knyttet sammen, selv idag. Et eksempel - forrige mandag befant jeg meg på et fly på vei mot byen, for å se en konsert den påfølgende dagen (som av helt innlysende årsaker skulle bli avlyst). Jeg hadde vindussete. Og når jeg rundt 20:40, under selve innflyvningen fra nordøst, kikket ut vinduet og ned på slettemarken i vårfarger, var disse verselinjene der igjen helt umiddelbart;

But fresh lilaced moorland fields
Cannot hide the stolid stench of death
Fresh lilaced moorland fields
Cannot hide the stolid stench of death

Det er for jævlig at det var det jeg tenkte på, på vei inn til og ned mot Manchester, på akkurat den mandagen: døde barn. Myrdede barn. Som hjemsøker en hel bys bevissthet. Alle vet hva som skjedde to timer senere. Selv visste jeg det ikke før fire timer senere, på vei inn i en hotellobby rundt halv ett etter å ha spist et strålende pubmåltid med en kompis, mette og joviale vandret vi inn til et merkbart presserende alvor og direktebilder på TV som ...vent nå litt, var ikke dette de gatene vi nettopp kom inn fra? «En engelsk mile unna,» svarte resepsjonisten på spørsmål. Og de nærmeste timene ble tilbragt foran direkte tv-oppdateringer om eksplosjonen som dessverre viste seg å være akkurat det vi alle fryktet, med noen spredte pauser med sorgtung sigging ute i mørket foran resepsjonen, til lyden av sirener rundt oss og helikoptere i luften over.

Når man omsider forsøkte å sove noen timer, ble man til overmåls vekket av brannalarm og full evakuering av hotellet, når det etterhvert viste seg at personen i naborommet hadde forsøkt å sette fyr på seg selv, rommet sitt og resten av hotellet (her kommer man i hu en bekjent som på et tidspunkt tok vakter på det man før kalte lukket avdeling, og som innenfor tausehetpliktens rammer har latt meg forstå at vakthelgen som begynte fredag 22. juli 2011 var en jobbhelg helt utenom det vanlige). Og mens vi ventet på brannmannskaper og de seks politimennene som omsider bærte stakkaren ned trappene og ut i en ventende bil, ser man rundt seg i resepsjonen idet natt blir til dag, og får øye på dem: de utslitte (og utgråtte) barnefamiliene med unge jenter i Ariana Grande-tskjorter. Når kommer denne forferdelige natten til å ta slutt for DEM? Kanskje aldri. La det være sagt: akkurat i en slik situasjon tenker ikke engang JEG på popsanger.

Men dagen etterpå derimot, mens man bevegde seg ganske målløs og rådvill ut i et uvirkelig vakkert og mildt mailys, på måfå rundt i Manchesters gater. Da kom de til meg igjen, disse linjene. Fra denne sangen med en låttittel jeg sliter litt med å stave ut selv flere dager senere: «Suffer Little Children». Riktignok et bibelsitat, selve tittelen, men ikke akkurat en låt det passer seg å poste sammen med en hjelpesløs kondolanse til de avdøde på Facebook. Langt mindre kan jeg forestille meg noen radiostasjoner som rørte borti denne på en dag som forrige tirsdag, Du har for eksempel denne gjentatte frasen, noe nær et slags refreng, i låtens mangel på et konvensjonelt sådan;

Oh Manchester, so much to answer for

Neppe rett sted å plassere skylden, i hvert fall ikke på en dag som forrige tirsdag. Selv om det skal nevnes at det hørbare kommaet i Morrisseys sangtekst ikke NØDVENDIGVIS plasserer dette ansvaret på selve byen, bare slår fast at det unektelig er mye å svare for. Samt at Moors-morderen Hindley i likhet med Morrissey og mandagens ugjerningsmann var et ektefødt barn av byen, men dette vet vi jo ikke enda, tirsdag formiddag. Er det å knytte hele opplevelsen min av den mildt sagt meget spesielle stemningen som råder i Manchester-gatene denne dagen til en poplåt, til popkultur ... det å oppleve dette gjennom «aproposmusikk», blir det å redusere ondskapen til et apropos? Jeg ser helt klart hvordan man kan argumentere for dette, særlig når man lar dette være utgangspunkt og emosjonelt sentrum for en beretning om denne dagen.

Men kanskje finnes det hendelser og gjerninger som er så ufattelig for oss at vi trenger nettopp popsangen, med sin unike evne til å på samme tid være stramt redigert og direkte i sin kommunikasjon, og samtidig etterlate nærmest bunnløst rom for personlig fortolkning, for å kunne bearbeide dem? Jeg vet i hvert fall at det ene øyeblikket den dagen jeg virkelig nærmer meg det fulle omfanget av hva som har skjedd, er da jeg småsliten, nummen og svett setter meg ned i en uhyggelig fredelig og avskjermet liten park og setter på selve sangen på hodetelefoner. Og midt mellom de desperate sosialmediemeldingene med bilder av (på dette tidspunktet) savnede barn får forskjellige bruddstykker av låten ny, men vel så tragisk og brutal mening:

For a child cries
Find me ...find me, nothing more


Først da gråter jeg noen tårer, og jeg skammer meg på ingen måte, hverken over det eller at det måtte en popsang til for å utløse det, midt i en slik situasjon. Jeg tror nemlig ikke jeg er alene om å finne mening i noen løsrevne fraser fra en poplåt i slike stunder. Faktisk VET jeg det, nettopp etter å ha vandret rundt i nettopp Manchester, nettopp forrige tirsdag. På en vegg ser jeg det i store bokstaver; "«Love will tear us apart but hate never will». På skjermen min ser jeg et spontant kor av musikkskolestudenter gi ny mening til et annet kjent omkved fra byen og omegn; «Don't look back in anger» (en låt som i dagene siden har seilet opp som kandidat til å bli Manchesterterrorens lindrende hymne, Manchesters «Til Ungdommen»). Hvor nært er ikke nettopp denne byen knyttet til popmusikken? Det låter definitivt som en klisjé, men så syntes de kanskje ikke på tv-bildene heller, alle de som på tirsdagens minnemarkering midt i sentrum, midt i tragedien, hadde valgt å markere sin tilknytning til byen og sin solidaritet med å ta på seg ...en band-tskjorte; Stone Roses, Oasis, og ja, The Smiths var også et synlig og stolt båret symbol for Manchester den ettermiddagen.

Selv om selve «Suffer Little Children» ikke egnet seg til noen form for offisiell hymnebruk. Og selv om Morrissey selv, i såkalt kjent stil, benyttet anledningen til å ytterligere fremmedgjøre seg selv fra store deler av sitt eget publikum samt generell offentlighet. Med et åpent Facebookbrev lagt ut tirsdag kveld i det sangeren og låtskriveren selv omtaler som en monumentalt harme, en harme som han rettet blant annet mot statsminister Theresa Mays ("liberale") innvandringspolitikk, og mot politikere generelt, som visstnok aldri blir mål for terroren (leseren har få andre valg enn å anta at attentatet på Jo Cox ifjor sommer ikke teller i denne sammenhengen, "fordi Islam"). Her skal man være ærlig nok til å innrømme at Morrissey, denne militante veganeren som i sin tid sammenlignet Utøya og 22. juli med en gjennomsnittlig kveld på Kentucky Fried Chicken, for en gangs skyld kanskje ikke lå særlig langt fra en normal, folkelig reaksjon. Normal, og i hvert fall dels forståelig.

For selv om de jeg selv møtte på gatene i Manchester i løpet av tirsdag og onsdag uttrykte helt andre tanker og føleleser ovenfor meg, skal man ha i bakhodet at Morrissey selv befant seg i hjemben mandag kveld, og at også sinne, ja kanskje til og med et spontant uttrykk for hat, er en legitim reaksjon på ugjerninger av denne arten, i alle fall en menneskelig reaksjon som man skal passe seg for å sette seg til doms over. Den delen undertegnede allikevel sliter litt med, er den umiddelbare trangen til å politisere, å gjøre en slik tragedie om til politisk valuta for nettopp det syn på innvandring, islam eller whatnot som man fra før har markert klart og tydelig i offentligheten. Hollywood-bosatte Morrissey kan i en slik kontekst nesten minne litt om folk som "patrioten" Tommy Robinson fra ytre høyre-grupperingen EDL, hvis respons på Westminster-angrepet i påsken var å sette seg på bussen ned til åstedet for å rope slagord inn i nærmeste tv-kamera. En nærliggende sammenligning, også fordi slike faktiske fremmedelementer ble observert med egne øyne i Manchesters bykjerne midt i tragedien.

Men et skille mellom kunstneren og kunsten hans ble allikevel markert slående, effektivt og vakkert på torsdag. Dette kom, fra alle tenkelige kanter pussig nok fra samme avis som i 1984 ledet an kampanjen mot den presumptivt "smakløse" «Suffer Little Children», Manchester Evening News. På dette tidspunkt vel vitende om Morrisseys splittende ord to dager før (og generelt splittende vesen gjennom tre og et halvt tiårs karriere). Allikevel valgte altså denne Manchester-avisen nettopp hans ord (fra en helt annen låt) som symbol for et Manchester som stod samlet i sorgen, og trykket de i store typer over en av ukens desidert mest effektive avisforsider;

There is a light that never goes out