Ukas Vers:

Apropos ondskapen

Alle kjenner følelsen av å få en låt klistret fast i hodet. Hva klistrer seg fast midt under en tragedie og en terrordåd, og hvorfor? 

Morrissey under Nobelkonserten i Oslo desember 2013. Mange fant den britiske sangerens tilstedeværelse ved en slik anledning upassende, ikke minst grunnet hans uttalelser som sidestilte massakren på Utøya moralsk med produksjonen av McDonalds' kyllingnuggets. Artikkelforfatteren var en av de som reagerte, men når han befant seg i Manchester forrige mandag og bomben smalt en drøy kilometer unna, var det allikevel Morrissey ord, i sangform, fra en helt annen anledning, som satt seg fast i hodet som et omkved. Foto: REUTERS/Tobias Schwarz
Morrissey under Nobelkonserten i Oslo desember 2013. Mange fant den britiske sangerens tilstedeværelse ved en slik anledning upassende, ikke minst grunnet hans uttalelser som sidestilte massakren på Utøya moralsk med produksjonen av McDonalds' kyllingnuggets. Artikkelforfatteren var en av de som reagerte, men når han befant seg i Manchester forrige mandag og bomben smalt en drøy kilometer unna, var det allikevel Morrissey ord, i sangform, fra en helt annen anledning, som satt seg fast i hodet som et omkved. Foto: REUTERS/Tobias Schwarz Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Noen husker kanskje Ut i vår hage-sketsjen om Aproposbandet, en gjeng musikere som har spesialisert seg på å skrive låter skreddersydd for å spilles som såkalt aproposmusikk. Altså disse låtene radiostasjonene henter frem for store og små anledninger, værfenomener eller høytider. Noe så sjeldent som vellykket norskprodusert humor om musikk, og fenomenet de gjøner med er jo reelt. Vi tyr til slike apropossanger, også i vår indre radio, når vi våkner opp, ser ut vinduet og nynner «Tiddelibom» eller «...sol i sinnet» i møte med en ny dag, vinter som sommer.

Men også i møte med langt mer alvorlige, tragiske og rystende hendelser tyr vi til aproposmusikken, om enn i litt annen form. Tenk på radioens umiddelbare omprogrammering til såkalt sørgemusikk ved omrystende hendelser (eller ekstra markerte dødsfall). For ikke å snakke om den spontane, nasjonale omfavnelsen av visse sangtekster av Paus, Grieg og Diem i kjølvannet av terroren i Oslo og på Utøya 22. juli 2011. Det er en ømfintlig øvelse å ikke trå feil, å ikke velge musikk som på et eller annet vis gir ubehagelige assosiasjoner som ikke passer anledningen, noe som igjen illustreres ved antydningen til (en forsåvidt ikke hundre prosent urimelig, om enn noe pirkete og umusikalsk) debatt om Nordahl Griegs bakgrunn som apologet for politisk voldsutøvelse, i anledning 22. juli-rennessansen til «Til Ungdommen».

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer